Foto: Morten Skovgaard
Ingen er som Slipknot. Nu-metal bandet har gjennom 20 år sjokkert og engasjert om hverandre, og har klart bragden å pakke et ekstremt uttrykk inn i musikk som er spiselig for massene. En særs lojal fanbase har bygget seg opp, og en meget god porsjon av denne fant veien til Refshaleøen og Copenhell denne kvelden. Og valuta for pengene, det fikk de i fleng.Musikken til Slipknot, isolert sett, er ikke nødvendigvis like hard som imaget skulle tilsi. Men Gud hjelpe meg om ikke de kom ut på scenen klare for krig. I det teppet falt, og People = Shit ble hamret ut, var bandet som besatte på scenen. Perkusjonistene som flankerte scenen på toppen av tønner var i storform, og Corey Taylors vokal var fantastisk hele kvelden. Størst forskjell fra tidligere merkes dog nok best bak trommesettet. Å få inn Jay Weinberg etter at Joey Jordison måtte gi seg på grunn av sykdom, var en meget god idé. Weinberg briljerte, og trommene låt eksepsjonelt bra.
Det høye energinivået ga seg heller egentlig aldri, så lenge Slipknot spilte musikk kunne man kjenne det langt inn i sjelen. Å bare ha stillhet og rolig belysning i pausene må sies å være en god idé. Både bandet og publikum hadde godt av noen pustepauser inni mellom. Når Corey Taylor begynner å fri til publikum for affeksjon, og samtidig spre rundt seg med komplimenter, blir det dog smurt litt tykt på.
Flere av låtene er ikke særlig gode, men på grunn av den voldsomme energien klarer de å lure meg. Samtidig var det gode gamle hits som Before I Forget, Psychosocial og Duality som naturlig nok skapte mest liv i publikum. De holder seg ikke så veldig bra på plate, men live sparker de noe voldsomt. Det ultimate høydepunktet kom allikevel helt på tampen av konserten, med den smått legendariske Jump the fuck up!-biten i Spit it Out. Kaoset er komplett, og livet er noen prosent bedre enn for en time siden.
Slipknot er et maskineri uten like, og med bøtter av rutine og energi hadde de Copenhell i sin hule hånd.
