Arkivfoto - Midgardsblot 2018: Terje Dokken

Det er få band som passer så godt inn i sjargongen til Copenhell, med sitt bekmørke, sataniske og smått humoristiske image, som Dimmu Borgir. Med sin storslåtte og fengende orkestrale svartmetall, griper nordmennene danskene i strupen og krever oppmerksomhet.

De har vært i gamet lenge nå, og har naturlig nok en god bunke låter. Og det merkes. Setlisten er meget sterk, og alt låter veldig godt. Med klassikere som The Serpentine Offering, Gateways, Puritania og Progenies of the Great Apocalypse i settet er det vanskelig å ikke la seg rive med. Vokalen drukner kanskje litt for ofte i miksen, men ikke nok til at det irriterer i stor grad. Det legges også mye musikk, og spesielt vokal i backing tracks, og selv om det naturligvis låter bra, så blir det mindre organisk og interessant.

Shagrath ser selvsagt fryktinngytende ut, men er overraskende jovial mellom låtene. Det hadde nok vært litt mer kledelig om bandet omfavnet mystikk i litt større grad, og i hvert fall sparte seg for kommentarer som Det er deilig å være norsk i Danmark. Det får en litt ut av den boblen man gjerne vil befinne seg i under et så teatralsk og bombastisk show som dette.

Dimmu Borgir leverte en meget god konsert på Copenhells siste dag, men noen enkle løsninger, kombinert med et litt for useriøst utrykk hindret konserten fra å bli en av de helt store.