Foto: Stian Schløsser Møller

Det er en varm søndagskveld i slutten av juni, og det lille klubblokalet John Dee er tettpakket av folk. Ut på scenen kommer Kevin Morby. Han har på seg hvit dress og hvit, krageløs skjorte. Dressen har broderte vokslys og kors foran, og bak på ryggen står det «OH MY GOD» i store bokstaver midt mellom påbroderte englevinger. På mikrofonstativene er det røde og hvite roser, bakteppet er rødt, og belysningen er stort sett hvit eller rød. Det er gjennomført stilig og nesten sakralt. Er det et vekkelsesmøte vi skal være vitne til?

Morby tar på seg fenderen, og snart strømmer tonene til Oh My God ut fra høyttalerne. På denne turnéen er det bare han og trompetist Hermon Mehari på scenen. Mehari strør fine messingtoner over gitarlyden og stemmen til Morby. En stemme som synger «Oh my Lord, come carry me home».

Hail Mary er neste låt ut. Kanskje dette er et vekkelsesmøte? Det er tross alt søndag, og publikum virker begeistret. Noen kommer til og med med tilsynelatende ukontrollerte utrop. Tungetale? Neida, sånn er det ikke, men Morby har gitt seg religiøse funderinger i vold. Noen av låtene har gospelkvaliteter, og tekstlig sett er det gudelighet, engler, glorier, menneskenes evne til ondskap - og maktesløsheten over nettopp dette - som er den røde og hvite tråden i konserten.

I Piss River kommer noe av maktesløsheten fram: «I tried to pray, but I didn't know what to say/So I just mumbled some names/I said, "I hope they're okay," then "amen"/They were the names of my family and friends». Hva gjør man når man ikke vet hvordan man skal takle vanskelige ting? Morby har for øvrig sagt at plata Oh My God er en «ikke-religiøs religiøs plate». Tekstene uttrykker kanskje mer en søken etter menneskelighet og håp?

Sist jeg så Kevin Morby, var på Buktafestivalen i fjor sommer. Da hadde han med seg band, og konserten ble delvis skjemmet av tull og rot med lyden. Forskjellen mellom da og nå, er at alt er mer nedstrippet, det er enklere å få tak i tekstene, lyden er strålende og Kevin og Hermon ser ut til å være i storform. En annen stor forskjell, er at Morby har kommet med et nytt, dobbelt konseptalbum, Oh My God, siden konserten i Tromsø. Det utgjør faktisk en massiv forskjell, for nå har showet hans en sterkere sentrallinje, et sterkere budskap. Morby uttrykker seg rett og slett tydeligere.



Fine og varme gitartoner ledsager låtene, og trompetspillet til Mehari er intet mindre enn glitrende. Duoen går videre. Vi får høre Seven Devils,No Halo, og spretne I Have Been to the Mountain. Vi får også høre låten Water fra albumet Singing Saw. Morby forteller at han ikke har spilt låten siden 2016 i Paris. Fra samme plate spiller han også Destroyer. Denne gang fra bak keyboardet.

Det nærmer seg slutten av settet, og som siste låt får vi den sterke Beautiful Strangers. Igjen er det maktesløshet, men også håp og styrke, som står sentralt. Låten refererer bl.a. til de grusomme hendelsene i Bataclan i 2015: «Pray for Paris/They cannot scare us/Or stop the music».

Det er ingen vei utenom ekstranummer. Publikum er vilt begeistret og Kevin og Hermon kommer inn og spiller Parade. I det sangen toner ut, er det en dame i salen som begeistret roper «Oh my God!». «Oh my godness!», repliserer Morby kjapt, og slår an akkordene til Harlem River. Den siste låten får publikum være med på å velge. Det blir Townes Van Zandt-låten No Place to Fall. Det passer veldig godt å avslutte med en låt om medmenneskelighet og nestekjærlighet med strofene: «If I had no place to fall/And I needed to/Could I count on you/To lay me down?»

Det er ikke et vekkelsesmøte vi har vært med på, men en konsert som har gitt oss ettertanke i tillegg til store musikalske opplevelser.


Les mer om Kevin Morby her

Vår anmeldelse av albumet Oh My God