Foto: Anne-Marie Forker
Sjarmøren og luringen Mac DeMarco er en av frontfigurene i lo-fi-bevegelsen som har feiet over verden med sukkersøte synther blandet med rolige rytmner. På Sentrum Scene denne onsdagen var det viktig å ta det med ro og la musikken ta styringen.
Det er umiddelbar kjemi mellom DeMarco og publikum da han kom inn på scenen. Da åpningslåten Here Comes the Cowboy settes i gang, utbryter en bak meg «Neeei!». Selv funderer jeg over valget av låt, ettersom den er av DeMarcos aller svakeste med sin slitsomme repetisjon av låtens navn med monotont gitarspill. Heldigvis var dette ikke et frampek for det som skulle komme…til en viss grad.
Han henter seg inn igjen med On the Level som kler Sentrum Scene i et vakkert oransje lys. Bandet beveger seg i takt med den sløve synthen og viser at de er engasjerte. Flere ganger i løpet av konserten beviser de at de er mer enn bakgrunnsmusikere. På mange måter har samtlige, som DeMarcos bandmedlem Andrew Charles White, like mye scenetilstedeværelse som frontmannen selv.
Den gode stemningen oppe på scenen smitter lett over på publikum. Salad Days setter i gang et gledesrop, og det blir full fest. DeMarco har kanskje ikke verdens største stemmeprakt, men i kveld holder den overraskende godt. Det må ha vært en god dag for både ham og de andre.
Det skulle bare mangle at den samme pinlige affæren som Here Comes the Cowboy ville repeteres, men allikevel står de andre tregere låtene også for noen av de svakeste øyeblikkene denne kvelden. Spesielt låter fra hans nyeste album drar oss vekk fra de gode tilværelsene som skapes når bandet trår til.
Det er leit, fordi de hadde så mye å by på! Når man først har fått smaken på bandets fulle potensiale, er det låter som Nobody, Another One og This Old Man som blir bitre øyeblikk som føltes mer ut som de var der for å fylle konsertens spilletid enn å bidra.
Mesteparten av kveldens material er hentet fra 2 som blant annet The Stars Keep on Calling my Name, Cooking up Something Good og Ode to Viceroy. Det er øyeblikk som disse der bandet får vist seg fram fra sitt mest dynamiske. Hvert enkelt medlem er med på å jevne ut det som ellers kunne vært en ganske ujevn konsert.
Som nevnt var sangvalget tidvis merkelig. Togfløyten kommer fram på den useriøse Choo Choo. Sangen i seg selv er relativt simpel, men var med på å lage en av kveldens største groover, frontet av DeMarcos venn og oppvarmingsartist Kirin J Callinan, som sto for mange av festlighetene her, med sin fantastiske dansebevegelser og stemmeprakt. Han er rett og slett en stjerne som fortjener mer anerkjennelse. Det er vanskelig å ikke la seg rive med.
Ikke for å undervurdere DeMarcos egen tilstedeværelse. Han er jo utrolig jovial og gøyal der han leker seg på scenen med diverse instrumenter. Personligheten var alltid tilstede og virket på topp konserten ut. Da stemningen falt, tok han seg raskt opp igjen med knallsterke låter som Freaking out in the Neigborhood og My Kind of Woman
Kvelden kunne lett avsluttet på høydepunktet Chamber of Reflection, men isteden velger de å kutte Still Together i to for en medley bestående av Champagne Supernova, Killing in the Name og Smells Like Teen Spirit. Bassisten spurte «Jeg håper dere liker abstraktteater?». Joda, i små mengder, men hele denne kavalkaden kunne vi godt være spart for.
Alt i alt var det en veldig god opplevelse. DeMarco kunne hatt oss i sin hule hånd ved å korte ned setlisten og ikke hoppe altfor mye fram og tilbake mellom kruttet. Allikevel var dette en konsert med mange gøyale påfunn som serverte en særdeles avslappende atmosfære som oste gjennom rommet.
