Foto: Peder Juel Carlsen

Årets store headliner, og bandet som skulle få avslutte årets Måkeskrik var ingen ringere enn svenske Bob Hund. Bandet har nå holdt det gående i over et kvart århundre, men engasjementet, humoren og spillegleden til frontmann og vokalist Thomas Öberg ser ikke ut til å være i nærheten av å dø av alderdom.

Det samme kan nok ikke sies om de øvrige bandmedlemmene. Ikke at de ikke er ytterst profesjonelle og særs dyktige, men mens bassist Mats Hellquist ser ut som en saltstøtte som hater livet, ser de øvrige i bandet ganske uinteresserte ut. Da er det jo greit å ha en så voldsom frontmann til å lede an. Öberg ser ut som en fusjon av Mick Jagger, Iggy Pop og en Harald Eia-karakter. Han er hva Robin ville vært uten Batman. Stemmen er ikke helt perfekt, men den er god nok i massevis, og jeg personlig ofrer gladelig litt vokalkvalitet for et bra show.

Musikken trenger man vel ikke si så mye om – de leverer godlåt på godlåt, og får virkelig fart på et danseklart sørlandspublikum. One-linerne mellom låtene sitter løst, og stemningen er generelt veldig, veldig god. Så god at de også blir ropt ut to ekstranummer, hvor vi får servert blant annet Tralala Lilla Molntus, Kom Hit Ska Du Få En Puss. Det andre ekstranummeret ble kanskje litt smør på flesk, men som Bob Hund sa det selv: Musikken er som vakrest når festivalen kommer til slutt.

Bob Hund var en fantastisk flott avslutning på årets lille eventyr i Bendiksbukta, og det var neppe noen som dro hjem uten et smil om munnen da Måkeskrik nok en gang kom til en ende.

Vi sees neste år.