Foto: Ihne Pedersen/Øyafestivalen

Thea Hjelmeland fikk æren av å være første artist ut på Øyas hovedscene denne flotte onsdagen. Med en stemmeprakt få kan skryte av, et solid liveband i rygg og akkurat passe mengde tullball leverte hun en svært minneverdig og artig konsert.

Det hele åpnet med nydelige Feathery, hvor hovedpersonen satt godt plassert foran på scenen. Men her skulle hun ikke bli lenge. En noe absurd seanse starter med at en av de ponchokledde musikerne stiller seg midt blant publikum, og Thea følger etter og går i ring rundt vedkommende. Videre stiller et antall unge kvinner seg på plattformen og holder opp gulrøtter. Ikke vet jeg hvor idéen har kommet fra, men det gir jo en ny, fin og noe absurd dimensjon til konserten. Når disse så setter seg ned på kne og dekker seg til med røde slør, samtidig som Hjelmeland og bassisten kjører på med noe som er utenfor min kompetanse, men kanskje kan beskrives best som pustesang, vet i hvert fall ikke jeg helt hva en skal tenke. Det er noe rare greier, og det ser og høres ut som det er tatt ut fra en av de mer spesielle episodene av The Handmaid’s Tale. Det kan fort bli pretensiøst, men det hele er godt utført, interessant og det låter også godt, noe som vel må være det viktigste.

Etter hvert som konserten utvikler seg går Hjelmeland litt opp og ned fra scenen, men når det skal rundes av har hun selvsagt enda et ess i ermet, når hun erklærer fra scenen at Nå skal vi danse polonese og jenka! Litt nølende respons, men så snart hun leder an hiver folket seg på.

Det er noe sundførsk over stemmen til Hjelmeland, på alle de gode måtene, og det er så klokkerent at det blir fascinerende. Det glipper kanskje litt helt mot slutten av konserten, men det er forståelig når man leder publikum i jenka. Stemningen er jovial og hyggelig, og selv om musikken kommer litt i skyggen til tider, føles dette som en perfekt oppvarming for resten av uka.