Foto: Terje Dokken
Med en rekke samarbeid, noen svært solide album og en stemme til å dø for har James Blake opparbeidet seg et sterkt navn i musikkverdenen. Selv med et minimalistisk sceneoppsett, og en noe ugunstig spilletid som skulle vise seg å være en like stor akilleshæl som fryktet, var det mye å glede seg over i det timelange settet.Man kan ikke ta James Blake eller hans to gode hjelpere på ferdighetene. Dette er gjennomproft, og låtene er like sårt og vakkert fremført her som på plate. Noen tunge basspartier sørger for å holde publikum våkne, men når det er sagt holdt litt for mange seg våkne ved å prate underveis. Man kunne vel kanskje tenkt at folk er ekstra varsomme for å prate under konsert når musikken er så rolig som den er, men så er jo festivalpublikum notorisk vanskelig å kreve oppmerksomhet fra.
Blake på sin side gjør det meste rett. Han har en selvtillit ikke alle forunt, og hans små blikk mot de fremmøtte får også en litt grinete anmelder til å rødme. Låter som Barefoot in the Park og Retrograde låter spesielt bra, og selv om det til tider går litt i ett, da musikken til tider blir litt monoton, har Blakes musikk noen nærmest hypnotiske kvaliteter.
Sett under ett er dette en konsert helt på det jevne. Det er mye bra å ta med seg, og det som presenteres fra scenen er stemningsfullt og flott. Dessverre gjengjeldes ikke tjenesten fra publikum.
