Foto: Per-Otto Oppi Christiansen



Til å bare ha gitt ut platene Slomo Suicide, The Ghost Of Our Love og Isolation, har Ricochets et stort ettermæle. Bandmedlemmer har siden vært med i My Midnight Creeps og Navigators, men lite har vært hørt fra Richochets på ti år. Det bærer ikke kveldens konsert preg av.

Etter en snutt med et klassisk stykke, starter The Ghost Of Our Love rolig, med bare piano og vokal, før det plutselig blir full guffe fra hele bandet. Vokalist Trond Andreassen er like intens som før bandet ga seg i 2009. Også de mindre kjente låtene blir fremført med like mye intensitet, så det er ingen fare for å kjede seg. Pick Up The Phone er nok en godlåt. Den har ganske mye dynamikk, med mest trøkk mot refreng. Når vokalisten drar på, går vokalen i retning roping, slik som Kristopher Schau i The Dogs. Bad Shape starter rolig med piano og vokal, men det blir fort mer liv. Både vokal og piano blir mer intens og bandet gir på, etterhvert med fullt øs.

Nobody Around er en skikkelig rocker, og bandet er rett på med full fres. De starter med å spille sløy jazz på Slomo Suicide. Låta går over i fullt gitarøs, for så bli rolig igjen. Slik veksler låta. Masse dynamikk og intensitet. Cold Outside er et høydepunkt. Låta starter med en pianointro, før et gitarriff gjør mye av låta. En rolig og fin melodi. Selv på roligere sanger, er det en intensitet og nerve få andre norske band har. Bandet holder intensiteten oppe hele konserten, og når de gir seg er alle i publikum fornøyd. Vi har fått en rockeleksjon vi sent glemmer. Ricochets er tilbake, og takk for det.