Foto: Johannes Granseth/Øyafestivalen
Spørsmål: Går det an å ikke bli i godt humør av afrobeat? Jeg ser ikke helt for meg hvordan dette er mulig, men det kan jo hende at noen av leserne ikke er helt enig med meg i det.KOKOROKO er et musikkkollektiv med base i London. Musikalske forbilder er bl.a. afrobeat-legenden Fela Kuti. Det er ikke vanskelig å høre, selv om de også har minst én fot plantet i jazzen.
Bandet består av åtte medlemmer. Sheila Maurice-Grey er bandleder. Hun synger og spiller trompet. Med seg i front har hun to andre damer, Cassie Kinoshi på saxofon og Richie SeivWright på trombone. De andre medlemmene er Mutale Chashi på Bass, Oscar Jerome på Gitar, Yohan Kebede på keyboards, Onome Ighamre på perkusjon og Ayo Salawu på trommer.
KOKOROKO spilte på Amfiet, og det hadde møtt opp noen mennesker for å se dem, men atskillig flere burde tatt turen, for det vi fikk var intet mindre enn et formidabelt afrobeat-fyrverkeri!
De lange låtene var fylt opp med heftige rytmer og glitrende instrumentalprestasjoner. Her fikk alle utfolde seg innafor kollektivets trygge rammer (bandnavnet betyr da også «vær sterk»). Det gjorde de til de grader! Folk danset, smilte og hadde det generelt veldig bra. De var faktisk så begeistret for musikken at bandet så seg nødt til å komme fram etter siste låt, stille seg opp på rekke og bukke for oss.
Jeg vet ikke si så mye om låttitler, men sjekk gjerne ut den selvtitulerte EP-en bandet ga ut i vinter. Ellers må jeg komme med en liten bønn til arrangørene av Øyafestivalen: Kan dere være så snill å fortsette å ha med minst ett afrobeat-band på festivalene framover?!
Les mer om KOKOKO her
