Foto: Maja Brenna


Etter mer enn et tiår med fest og dans var det duket for en emosjonell avskjedskonsert på Øyafestivalen. Til tross for den ulmende slutten hengende over konserten ble det en hyggelig time for de som hadde møtt opp for å ta farvel.

Bandet er tilsynelatende lite preget når de først entrer scenen, men når vokalist Amdam kommenterer at hun ikke klarer å se på de gråtende som står på første rad er det klart at anledningen preger. Som et forsøk på å utsette realiteten om at det snart er over maner bandet flere ganger publikum til å ha det gøy med dem. De er ikke der for å gråte, men for å ha det gøy og avslutte med en smell.

Publikum svarer lydig på alle instrukser fra scenen, synger med av full hals, går ned på huk når de får beskjed om det og gir bandet den hyllesten de fortjener. På de største slagerne som Om igjen, Oslo og En sjanse til sitter allsangen spesielt løst. På Faen ta deg er det dessuten tilsynelatende mange som kan relatere, og innbitt roper med.

Det er vanskelig å ikke bli rørt når bandet gråtkvalt takker for alle som har fulgt dem de siste 13 årene, og når alt til slutt skal avsluttes med Vondt i Hjertet synger samtlige fremmøtte med. Gåsehuden kommer snikende, og klumpen i halsen er merkbar når publikum alene synger refrenget en siste gang til bandet etter at de har lagt fra seg instrumentene.

Razika er over for denne gang (men ikke for alltid om vi skal tolke scenepraten), og konserten ble den koselige og bittersøte avslutningen det måtte bli. Så får vi heller se om tiden gir oss en sjanse til.