Foto: Cecilie Andrea Torp
Franske Christine And The Queens spiller moderne, elektronisk pop. Det er velprodusert og proft. Hennes litt sår stemme minner om hun i Florence And The Machine. Comme Si er en fin poplåt som avsluttes med gnistregn. Det er lovende for resten av konserten. Girlfriend er smektende og behagelig pop. Spesielt bassgitaren er fjong. Synthene på denne låta minner litt om synthwave i klangen.
Le G starter med noen snodige,skvulpelignende synthlyder. En ellers ganske streit poplåt løftes av vokalistens stemme. Det er mye klang i stemmen, som fyller hele amfiet. En fjong bassgitar løfter også låta. Før neste låt er det rap og hiphoprytmer. Hennes engleaktige stemme støttes av dype rytmer på Science Fiction. Det er alt for mye prating i publikum. Forsiktig låt, så da er det visst greit å ødelegge den. Delvis på fransk, så det er enda vanskeligere å få teksten med seg.
Tilted er en fin poplåt drevet frem av et basstungt synthriff med svevende overtoner. Dessverre gjør hun ikke noe spesielt ut av godlåta. 5 Dollars er en rolig popperle. Den fine sangen blir avløst av noe for meg overraskende. Hun og flere mannlige dansere danser til Luniz' – I've Got Five On It». Det er tydelig at det teatralske er viktig for artisten. En litt spesiell cembaloaktig synthlyd er beholdningen etter den forglemmelige Make Some Sense. Den rolige Goya Soda er en fin, melankolsk poplåt. Christine er intens i vokalen, og lydbildet er enkelt, men lekkert. De spiller en teatralsk versjon av en masete og ganske intetsigende The Walker, før det danses til noe som høres ut som en snutt av en Janet Jackson-låt. Det er minimalt med lys på scenen. Det lyssatt som på teater, og ikke en konsert. Eneste lys på scenen under den vare balladen St. Claude, er et lys på vokalisten mens hun sitter på en scenedel som hever. Låta blir ødelagt av den verste kakafonien av skravling jeg har vært vitne til på en scene, og jeg har vært på mange konserter. Publikum på Øya, nå må dere seriøst skjerpe dere!
Christine avslutter med elektonisk pop i ekte Robynstil. De klarer seg fint, men vokalisten har bare nesten utstrålingen til Robyn. Konserten er også nesten skikkelig. Det teatralske grepet funker ikke i dagslys, fordi bandet forsvinner på scenen, men ville sikkert sett bedre ut om det var mørkt ute. Eventuelt ville bandet passet steder som Sentrum Scene ypperlig. Her blir de litt for små til å nå ut til mengden.
