Foto: Cecilie Andrea Torp
Sâver er fortsatt et rimelig fersk band som er vanskelig å plassere i en konkret sjangerboks. Med klare røtter i sludgemetallen kombinert med store utenomjordiske atmosfærer som knuses i stykker med beinharde riff er det i alle fall en fascinerende opplevelse å være tilstede i Sirkusteltet på Øyafestivalens tredje dag.
Allerede fra starten er det klart at bandet gjør dette på sine premisser, og de tar seg nesten ti minutter til å bygge opp atmosfæren før de for alvor sparker i gang med de knallharde låtene. Utover i settet skal det være flere “pauser” hvor alt skrus ned før de bygges opp igjen til et nytt klimaks. Det er effektfullt, og hver gang bandet knuser i gang et nytt riff føles det tyngre enn forrige. Samtidig er dette med på å gjøre ting noe langdratt, og i pausene er det lett å miste fokus fra konserten.
Sammen med de store lydbildene har bandet en effektiv bruk av skjermen bak scenen, og den bidrar til å bygge opp rundt stemningen musikken setter.
Selv om Sâver spiller tunge, seige og unektelig fete riff blir det tidvis for mye stillstand i musikken. Jeg blir stående litt utålmodig å vente på neste gang de skal skli inn i en ny låt, noe som er like mye et kompliment til låtene som en kritikk av tempoet de har i konserten.
Til syvende og sist gjør Sâver en god figur, og personlig gleder jeg meg til å se dem igjen. Håper bare de kan pakke inn flere låter i settet neste gang.
