Foto: Cecilie Andrea Torp



Svenske Robyn startet platekarrieren allerede i tenårene, og har nå vokst seg til å bli en av skandinavias største artister. Statusen har hun fått mye på grunn albumet Body Talk, som er et monster av en suksess både kommersielt og i kvalitet.

Før konserten er scenen dekket av et teppe. Når dette faller til svevende musikk fra bandet, detter et lett slør ned, som blir hengende som et brudeslør og delvis dekker scenen. Scenen er helt hvit. Det er også lyset. Robyn begynner å synge lenge før hun synes på scenen. Send To Robyn Immediately fungerer fint som en intro til konserten. Etterhvert er det ganske mye rytmer, noe som gjør overgangen til Honey ganske sømløs. Den rytmefulle låta har et rappende vers. Låta er repeterende, men det funker for den jazzes litt opp på slutten.

Den synthtunge Indestructible er en av hennes beste. Det merkes på publikum, for det er tilløp til allsang. Synthriff driver låta fremover, men det er mye bass, så den er dansbar. Det benytter Robyn seg av, og danser på scenen. Det blir mer allsang under hiten Hang With Me Låta er mer pop i lydbildet. Robyn er stjerna, men en synthplingplong gjør mye av låta. Det er mer rytme enn melodi i Beach2K20. Låta lives opp av bjeller og en farfisalignende synthlyd. Lydbildet redder den stillestående Ever Again. Funky 80-talls synth og bass er fint, men denne låta blir for lang. Selv med et litt monotont vers, reddet det flotte refrenget på Be Mine inn låta og vel så det. Jeg tror det er allsang, men er ikke sikker, for de bak meg synger så høyt at de overdøver alt. Det er litt klubbfølelse over den lange, beatsorienterte låta. En mannlig danser kommer på scenen mens Robyn skifter kostyme. Bandet spiller et svevende og litt langtekkelig etterspill av Be Mine. Sløret er borte, og det er klart for siste halvdel av konserten,

Den rolige poplåta Because It's In the Music er fin. Robyn får vist frem mer av stemmen sin her. Det gjør dessverre de bak meg også. Det skravles høylytt, og ikke bare noen få steder. Rolige, mindre kjente låter er visst for mye for store deler av Øya-publikummet. Robyn lar seg ikke affektere. Hun danser med danseren i et veldig rosa lys, før hun får med folk på klapping. Låta glir over i Between The Lines. Nå er klubbstemningen tilbake. Det er masse rytmer. Bongotrommer og kubjeller gjør låta ganske festlig. Love Is Free er ingen fulltreffer. Robyn rapper like klønete som Madonna. Selv om trommer og bass gjør den litt fengende, blir dette masete å høre på. Det glir over i ren klubbmusikk med mye rytmer og lite sang. Don't You Fucking Tell Me What To Do (Mekanism Remix) ligner lite på på originalen, men fenger.

Kveldens høydepunkt er nok Dancing On My Own. Så godt som hele amfiet er med på allsang. Robyn stopper opp og virker rørt. Denne megahiten får den behandlingen den fortjener. Det er mye dynamikk. Tidvis er det mye rytmer, andre ganger mer svevende. Bandet spiller godt, og Robyn er i storslag. Hun følger opp med nesten like gode Missing U. Låta har et fint lydbilde, med et fjongt synthriff. Dama på trommer veksler mellom disse og bongotrommer. Det blir allsang igjen når de spiller Call Your Girlfriend. Den fengende elektronikalåta avslutter hovedsettet. Det tar ikke lang tid før trommisen kjører igang With Every Heartbeat med en intro trommesolo. Folk synger med og stemningen er god. Robyn avslutter med Kindness-låta Who Do You Love?. Hun synger på originalen, men kveldens versjon har et rikere lydbilde, som passer henne bedre. Den fine poplåta er ganske synthdreven, og fader sakte ut mens publikum lyser opp med sine mobiler. Det er gripende hvor fint det er å se.

Med en utstråling få andre popartister har, og en katalog med så mange godlåter at andre kan misunne henne, er Robyn en selvsagt hovedartist som leverer på alle måter.