Foto: Johannes Granseth



Ezra Collective består av fem dyktige jazzmusikere fra London. Under konserten får alle tid til å skinne. Om jeg skal trekke frem noen som leder av bandet, så er det trommisen Femi Koleoso, som tar seg av snakkingen mellom låtene. Bandet blander afrobeat og jazz, innimellom slenger de inn litt hiphopbeats og funk.

Kollektivet starter konserten med en låt som er ganske fri jazz. Bare ganske fri, fordi de til tross for frie eskapader hele tiden holder en rytme og melodi. Etter en bandintro, der Koleoso oppildner publikum, går musikken over mot afrobeat. Bassist TJ Koleoso har et fett riff. Resten av bandet holder en ganske fri melodi, før trommisen Femi tar av i en rivende trommesolo. Til tross for et øsende regn er det god stemning. Bandet fra London er vant til masse regn, og synes det bare er gøy. Jo mer regn, dess bedre stemning påståes det. I neste låt sørger keyboardisten Joe Armon-Jones for dublyder, noe som gjør at den fete bassen høres sløyere ut.

Det er nesten utrolig hvor god stemningen er på Vindfruen. Det regner ufyselig mye, og de fleste har nok ikke hørt den instrumentale jazzen så mye at de kan låtene. Det kan nok skyldes at musikerne er utrolig dyktige, og har en spilleglede som smitter. Svevende synth bygger opp under et flott riff fra Dylan Jones på trompet og James Mollison på saxofon. Koleoso-gutta er dyktige, og sørger for fete, dansbare rytmer.

Femi Koleoso snakker om forbilder, og nevner alt fra Miles Davis til Kendrick Lamar. Han trekker spesielt frem Sun Ra, før de spiller en låt som minner mye om nettopp Sun Ra. Blåserne er nok en gang i fokus, men resten holder et godt komp. Slik fortsetter de konserten ut med å gi hverandre tid til å skinne. De henter friheten i spillingen fra jazz og det utmerkede øret for gode rytmer fra tidvis fra afrobeat, men også hiphop og funk. Det er kanskje Ezra Collective til min største positive overraskelse på Øya 2019.