Foto: Terje Dokken
Bakgrunnen for Stereolab er at Laetitia Sadier møtte Tim Gane da han spilte i Paris med McCarthy i 1990. De to ble kjærester og er fortsatt hjernene bak bandet som er nestorer innen indiepop.
Konserten starter med Come And Play In The Milky Night. En ganske forsiktig låt som drives frem av et gitarriff med et høyfrekvent synth. Litt uti låta kommer Sadier inn med en englestemme. Det er fine klanger, og selv med et litt vindskeivt lydbilde, låter det pent. Det drar seg til mot slutten, med en gitardreven avslutning. Gitaren er i sentrum også i starten Brakhage med noen noen snodige klimprelyder. Gitaren blir fort mer et vanlig kom til en ganske rask og lystig låt. Det som skiller seg mest ut i denne fengende låta, er noen smårare synthlyder. Keyboardisten leker også litt med klang. Selv med ganske monotone partier, er det nok som skjer til at det er spennende å høre på. Alle i bandet er rett på French Disko. Tempoet har gått opp, så låta er både dansbar og nynnbar. Et gitar og bassriff sørger for godt driv.
Baby Lulu introduseres som en kjærlighetssang. Det er masse bassgitar i lydbildet, noe som gjør den ganske funky. Sammen med et keyboard som holder seg i de høyere tonene, låter det litt skeivt, men sånn skal det være i indiepop. De har et crescendo midt i låta, der alle gir på, men spesielt trommisen. Etter det blir låta enda mer funky. Miss Modular har en snål, kvekkende lyd fra keyboardet. Låta er fengende, med fine rytmer. Bassen er igjen funky. Metromonic Underground er langtfra monoton, på grensen til mediterende. De er innom jazz og 70-talls pop før den ganske monumentale Anamorphose. En svevende, nesten pludrende, monoton vokal. I en ganske monoton melodi, er det innslag av koring, orgel og riff fra gitar og keyboard. Det blir som post-rock i indiepopversjon. Ping Pong har et lignende lydbilde, men totalt annerledes oppbygning. Denne er kort, fengende og har et godt driv.
Nok en fengende låt med en snurrig synthlyd følger, før Stereolab avsluttet med Lo Boob Oscillator. Låta drives frem av en 70-talls synth, det høres ut som farfisaorgel. De er greit trøkk i bass og gitar. Sadier synger på fransk. Bassen har et fint og tydelig riff, som en gitar følger, mens en annen vrenges til det ugjenkjennelige. Det kommer rare lyder fra keaybordet, før en oscillator vrenger lyden frem og tilbake. Det er mye lyd, men ganske svevende. De holder på lenge med forvrenging av lydene til instumentene. Det er kanskje mer fascinerende enn fengende, før de avslutter med å droppe all forvrenging. Nå er det riffbasert indierock med fullt øs fra hele bandet. Slik oppsummerer sistelåta Stereolabs konsert. Tidvis fengende, ofte litt rare lyder, og innimellom fascinerende og merkelig. Jeg kan ikke annet enn å like dette.
