Foto: Esben Kamstrup

Dette er en gruppe fra Brooklyn, New York innen genrene indierock, rock, psykedelisk pop og nå innen funk. Når jeg lister opp såpass mange ulike genre, så har det ganske enkelt med det å gjøre at gruppens musikk er temmelig uensartet. De har gitt ut fem album siden 2007, og musikken på noen av disse er ganske forskjellig. Samlet sett kan vi si at det er alternativ kvalitetsmusikk.

På det første albumet er det mer eksperimentell indiepop. Det er også ganske mykt og mer akustisk. Det fjerde albumet, Amen & Goodbye, likner kanskje noe på det første, og dette er også noe eksperimentelt. Her finner vi bruk av akustiske instrumenter, perkusjon og nydelige vokalharmonier.

I kontrast til disse to står sisteutgivelsen, Erotic Reruns. Denne ble utgitt i sommer. Her er det mye mer funky electropop. Musikken er lettere tilgjengelig og inneholder fengende, refrengorientert og rytmisk musikk. Det er ei markant basslinje som ligger bak og styrer lydbildet sammen med synthen. Vokalharmoniene er der fortsatt. Tekstene skal visstnok være noe samfunnskritiske.

Foto: Juliane Schütz



Det var musikk fra den siste plata som dominerte på Pstereo torsdag kveld. Det var et utrolig tungt funky driv over musikken gruppa leverte. Det hørtes ut som om det var en del bruk av sampling og sløyfer her. Gitaristen supplerte lydbildet ved å bryte opp en del akkorder og anvende nydelige klanger.

Slik de fremsto på scenen, så er det nok en viss avstand til den musikken Yeasayer har laget totalt sett. Det er mulig de ser for seg en ny og mer iørefallende retning i musikken sin. Ikke vet jeg, men vi får se på de kommende platene.

Norway, how you’re doing? For the first time here! Dette var verbal underholdning fra vokalisten sin side, og han fleipet litt med dette. De fikk opp en viss stemning blant oss tilhørere. Jeg så selv at en del bein og bakender rørte seg taktfast til musikken. Det var ikke helt lett for gruppen, for både de og repertoaret deres er ukjente for et bredere norsk publikum. Folk forsto imidlertid at de var gode. Det var vel en temmelig dyktig bassist her. Vokalt fremsto de også solide, både individuelt og i koringene. De hadde en del falsettsang.

Scneshowet var imidlertid litt pussig. Vokalisten sto og vred litt på seg, slik han skal gjøre. Det var likevel kanskje litt uvant sceneopptreden da han rente frem og tilbake på scena og noe senere sprang i sirkel rundt bassisten helt til han veltet mikrofonstativet. Da var konserten over.

Rytmikken og arrangementene er mer enn gode nok, men de fremsto muligens noe for anonymt både visuelt og musikalsk på scenen i Trondheim.