Foto: Esben Kamstrup

Dette var beskjeden fra vokalist og frontmann Pelle Almqvist i svenske The Hives. Han minner oss flere ganger om den gangen i 2002 da The Hives spilte for 800 tilhørere i Studentersamfundet, og han hinter i noen ulike varianter at gruppen gjerne vil være på plass her.

Gruppen entret scenen kl 22. Bak på scena lyste gruppenavnet i store neonlys, og som vanlig var gutta iført dresser i sort og hvitt. Denne gangen var det hvite dressjakker og sorte bukser. Pelle Almqvist kom sist inn, og da til jubel fra publikum mens de satte i gang med den om lag ett minutt lange sangen «Come on.» De fortsatte så umiddelbart i en ny låt av kjent Hives-kaliber. Det som var litt synd, var at lyden på vokalen var dårlig i begynnelsen, og at den i tillegg var mikset noe lavt i lydbildet. Nede ved lydteltet slet jeg også litt med å høre hva han sa på svensk.

Det er et stort driv i det The Hives gjør. Rytmikken er viktig i denne genren. Rytmeseksjonen sitter godt, og de to gitaristene er temmelig synkrone i anslagene på gitarene der dette er viktig for musikken. Det som kan virke som forholdsvis enkel og rett frem rock, er ikke fullt så lett å få til å svinge. Bassisten blir fremhevet som god, og han er også det.
Sceneshowet til Pelle Almqvist går ut på å hoppe og sprette, samt å kaste og sveive med mikrofonledningen. I tillegg veiver, fekter og roper han ut til publikum, spytter litt på scenen osv, og han får tilhørerne til å riste med hendene, veive taktfast til sidene og til å med å sette seg ned på huk. Under det siste var det et vakkert skue å se frem mot scena.

Foto: Kristoffer Øen



Verbalt holder han det i gang med noen naborelaterte språklige finesser. Han tullesnakker avansert på svensk, prøver seg med noen norske uttrykk og ender opp med å sette det folkelige prefikset «drit» foran flere norske ord, og da er han jo på sikker grunn. Han tuller også litt med oss trondhjemmere, og klager over at vi er for stille og lite hengivne. Han viser til det atskillig villere publikummet i Colombia, og han mener vi har for lite motgang i Norge. Han forlanger mer applaus!

De andre medlemmene i bandet rocker også visuelt, i alle fall gjelder det bror til Pelle, Niklas Almqvist. Det fungerer visuelt foran der. Niklas Almqvist er også gruppas låtskriver. Denne såkalte Randy Fitzsimmons som står oppført på alle gruppas plater, er bare et pseudonym for Niklas Almqvist, eller Nicholaus Arson som han kaller seg i gruppen. Dette avslørte New Musikal Express i 2002.

Mot slutten kommer en om lag ti minutter lang sekvens med presentering av gruppen. Mellom en del tull og tøys rundt dette, hopper han også ned i «piten» og presenterer et par publikummere. Pelle Almqvist har åpenbart skadet foten sin når dette skjer, enten forstuing eller forstrekking. Det er mulig at dette er årsaken, men han er nå opp og ned av scena likevel. Denne delen kommer som en del av hitlåten «Tick Tick Boom», og personlig synes jeg dette ødelegger litt av sangen. Alt dette tar i det hele tatt bort noe av nerven i konserten.

Unntaket er når de spiller den store hiten «Hate to say I told you so.» Da våkner både jeg og publikum til live. Dessverre har det ikke tatt helt av inni meg. Kanskje er det for få markante låter som fenger publikum, kanskje er pratesekvensene noen ganger for lange, kanskje er låtene og det musikalske uttrykket for ensformige, og muligens er det noe i lyd og vokal som ikke er helt bra. Mot slutten sitter jeg igjen med en følelse av at dette ikke har vært noen femmer-konsert. Beklageligvis, vil jeg si, for jeg hadde gledet meg til både konserten og til å kunne skryte av den etterpå, mer en det jeg nå har gjort.

The Hives har holdt på i ca. 25 år nå. De startet i 1993, og de ga ut sin første plate i 1997. Til sammen er det blitt fem album. De har nå hatt en pause på flere år, men de er altså gjenforent i 2019 og vil komme med en ny plate til høsten. De er fra den bitte lille byen Fagerstad på om lag 12 000 innbyggere. Musikkstilen er blitt beskrevet som postpunk, garasjepunk og rock.

The Hives er en internasjonal gruppe. De signerte med et par store plateselskaper på begynnelsen av 2000-tallet, etter hvert Universal Music Group, noe som ga dem en karriere i USA. Da var gutta litt yngre kjekkaser, men Pelle Almqvist fremhevet at de hadde holdt seg godt. Ja, enig i det!