Foto: Jørn Wangensteen Larsen

Sist jeg var på Rockefeller, så jeg Erlend Ropstad med band spille i et fullsatt lokale. Ropstad er fra Vennesla i Vest-Agder, og denne lørdagen var det duket for et band som har røtter i samme fylke. Honningbarna har utgangspunkt i Søgne/Kristiansand, og er punkere med skarpe tekster og bløte konsonanter. I likhet med Ropstad, lager de tøff musikk som treffer hardt både i hjertet og i mellomgulvet. Som på Ropstad-konserten var Rockefeller smekkfull.

Honningbarna ga for ikke lenge siden ut en dobbeltsingel. Da hadde de hatt en pause fra musikken for å regruppere (ny gitarist og bassist) og samle overskudd. De to låtene på dobbeltsingelen må karakteriseres som kanonsterke, og bandet starter likegodt med Øyane er mosaikk fra nevnte dobbeltsingel. Da er standarden satt, og publikum har fått viljen sin etter å ha ropt «Honning-barna, Honning-barna» taktfast og høylytt i flere minutter før bandet går på scenen.

Samspillet med publikum ser i det hele tatt ut til å være særdeles viktig for Honningbarna. Omtrent fra første gitarriff er det publikum på scenen. De danser, synger og stagediver over en lav sko, alt med bandets velsignelse (men kanskje ikke vaktenes?).

Sjøl er bandet – og i særdeleshet vokalist og cellist Edvard Valberg – over middels interessert i stagediving. Valberg hopper ut blant publikum både med og uten cello. Under Født feig/dø bleig springer han opp på galleriet som er 3-4 meter over gulvnivå. Han står en stund for å sjekke at publikum står riktig for å kunne ta imot han, så hopper han. Han kommer helskinnet fra det og fortsetter sammen med resten av bandet å øse ut energi over oss.

For det er energisk og forfriskende det Honningbarna gir oss. Tempoet er høyt, uten av det går ut over presisjon og samspill. Det er et vanvittig driv over settet deres, uten at det blir anmassende eller kjedelig. Og de har gode låter. Som f.eks. Offerdans, hvor Valberg ropesynger over en skur av trommer, bass og gitarer. I tillegg spiller han cello på låten.



Tekstlig sett må man kunne si at Honningbarna har øynene (selv om de av og til er mosaikk) og ørene oppe for hva som rører seg i verden. Det blir kanskje feil å sette på dem merkelappen "politisk", men de tar definitivt stilling i låten Fri Palestina. Det er allsang på refrenget, Edvard smiler og peker på oss med cello-buen, alt mens tilfeldige publikummere bedriver stagediving i ren mesterskapsstil.

De kjører på med en fin cover av låten Police On My back. En låt de fleste antagelig kjenner fra The Clash, men som originalt ble innspilt av The Equals i 1967.

Opp De Nye Blanke er derimot en egenkomponert låt, og den hamrer avgårde i samme høye tempo som det meste Honningbarna gjør. «Vi trenger antiteser/skal vi ikke stagnere/Dere kveler framtida med å hylle det etablerte.»

Etter Opp de nye blanke, sier Edvard at det nærmer seg slutten. Da har vi vært vitne til at trommeslageren hamrer løs i et avsindig tempo, at gitarene øser ut aggresjonsriff, at Edvard hyler og at de stilige laserlysene krysses i takt med musikken.

På Penthouse Perfekt hjelper Edvard Haley Shea opp på scenen. Hun synger med, og etterpå stagediver hun (selvsagt! Hva trodde du?!) av scenen.

Siste låt i det ordinære settet er Pyongyang Freedom Fighter, en låt som det engelske bandet Queen Zee hadde med på sin spilleliste over musikalske favoritter. Det er full pinne, og en Kristofer Hivju-look-a-like i kilt (!) danser for oss og stagediver når låten er over.

Det blir ekstranummer, for stemningen er skyhøy og Honningbarna har en stor og entusiastisk fanskare. Vi får høre tre låter i ekstrasettet, hvorav den ene er den nye låten King Kong Justice med de ubetalelige tekstlinjene: «Æ vil egentlig bare kvele influensere/Drukne en blogger i den jævla Pepsi Maxien deres».

Siste låt i ekstrasettet er Dødtid, men det har langt fra vært mye dødtid i denne konserten, og på slutten er det kanskje 20 personer på scenen. En fyr får tildelt mikrofonen og hyler «Æææææ» inn i den. Etterpå deles klemmene villig ut mellom bandmedlemmer og publikum.

Bandet går av scenen, og vi regner med at konserten er over, men jammen kommer det ikke en låt til. Det er Borgerskapets Utakknemlige Sønner, og her slipper bandet til instrumentkyndige publikummere til å spille. Bare Edvard Valberg blir igjen på scenen. Det funker godt, og da kan likegodt de andre i Honningbarna stagedive og få en velfortjent hvil.

Jeg har sett Honningbarna omtalt som det beste norske live-bandet. Skal man måle ut fra energi og entusiasme, stemmer denne påstanden. Når de i tillegg har så gode og hardtslående låter, er det vanskelig å se mange norske artister som er bedre enn dem. Den eneste artisten jeg kommer på som kan konkurrere med Honningbarna er Erlend Ropstad med band. Det er en jevn match, men jeg tror vi likegodt kan kåre Vest-Agder til fylket med de tøffeste live-artistene.



Hvis du vil sjekke ut akkurat hvor bra Honningbarna er live, kan du se turnéplanen her.