Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

De var med på å definere Manchester-scenen fra slutten av 80-tallet og godt inn på 90-tallet. Torsdag spilte de kun kjente låter for ca. 1500 elleville Briter i Brighton Dome. Alt er omtrent som før. Shaun Ryder (vokal), denne nesten tonedøve kråkevokalisten som innimellom kan minne om den engelske og alltid fyllesjuke fettern til David Byrne, er stadig tidenes mest stasjonære vokalist. Han beveger seg til sammen ca én meter på den drøye halvannen timen konserten varer. Humoren sitter løst da, og han gjør ikke akkurat små poenger ut av at han har med jukselapp for å huske hvilke låter som skal spilles. Og Bez da, en mann som kun er med for å danse og lage party – hans legendariske moves er som de er. En ganske stødig rytmeseksjon og en supergod (backing vokalist) i Rowetta holder det hele sammen.

De kjører omtrent som forventet alle hitsene fra glanstiden; «Kinky Afro», «Holliday», «Gods Cop», «Mad Cyril», «Loose Fit», «24-hours party-people», «Hallelujah», «Step On», «Wrote for luck» U

Underholdningsverdi og nostalgi terningkast 10. Teknisk og musikalsk gjennomføring: 4.