Himmelhøyt inviterte til konsert fredag kveld, og med seg som support hadde de HJELP som slapp sin selvtitulerte albumdebut tidligere i år. Honnør til Himmelhøyt for bra valg av support, for HJELP kommer i enda større grad til sin rett i liveformat enn på plate. I løpet av settet sitt fikk de opp stemningen, tvang fram danseskoene, og satte på mange måter lista for kvelden.

Når det er sagt så var det Himmelhøyt som gjorde mest inntrykk fredag kveld, det til tross for at de spilte et sett bestående av mange nye låter. Samtlige av bandets uutgitte låter gjorde umiddelbart inntrykk, og de oppsummerer på mange måter hva som gjør Himmelhøyt til det bandet de er. Direkte, såre og fintfølende i flott harmoni.

Himmelhøyt startet kvelden med en av de nye låtene, Seidel og Salt sild. Den satte raskt stemningen med en melankolsk tekst, og den deilige hjerterotsrocken de representerer. Slik fortsatte det gjennom hele konserten med triste og ømme låter med store refrenger som sparker fra seg.

Til tross for at det ikke var fylt opp til randen av folk på Verkstedet, så var det blant de mest joviale konsertstemningene jeg har opplevd. Koselig fra ende til annen. Mye på grunn av vokalist Audun Gjelstad Jakobsens sympatiske tilstedeværelse, og ikke minst på grunn av at alle på scenen ser ut til å ha det gøy på scenen.

Et lite skår i gleden ble lydproblemer som gav en noe ujevn lydopplevelse, samt noe feedback. Noe småslurv her og der må også kommenteres på, uten at akkurat det gjorde så mye.

Himmelhøyt serverte sine såre og melankolske tekster med en så ektefølt innlevelse at det var lett å overse litt rusk og bare nyte. Jeg vil også trekke fram to av de nye låtene som klare høydepunkter. Oslove og Sorgenfri sklir begge opp som personlige favoritter. Særlig Sorgenfri, som handler om hvordan det er for medlemmer i bandet å bli fedre føltes ekstra dyptfølt.

Avslutningen med Jeg trodde helvete fantes mye nærmere ble den perfekte avslutningen på kvelden. Låten er ikke bare blant bandets beste, men ble fremført enda mer desperat når vokalist Audun sklir over i skriking helt på tampen av låten.

Da er det bare å vente på at bandet kan få ferdigstilt debutalbumet fordi jeg trenger Seidel og Salt sild, og jeg trenger Himmelhøyt.