Rockefeller er pakket til randen, turneen har vært etterlengtet, konsertene har stort sett blitt utsolgt, slik som her på Rockefeller. I Oslo var det såpass stor interesse at selv ekstraforestillingen ble utsolgt!

Arif entrer scenen med en avslappet selvsikkerhet, som tydelig viser at han føler seg hjemme på Rockefeller. Han begynner rolig med Waanderland fra hans relativt ferske utgivelse. Arif i sin paljettjakke, skinner utover salen, samtidig kommer to skikkelser hoppende inn fra hver sin side.

Snow boyz er plutselig på scenen, uten forvarsel, på scenetuppen og hyper opp publikum mens de dropper et av kveldens høydepunkter sammen med Arif, hele salen er for lengst i gang med å synge. Arif legger lista høyt med Snow boyz på første låt, dette setter i gang en lykkerus hos publikum som er sjelden kost så tidlig inn i en konsert. Dette leder forhåpentligvis til flere positive overraskelser?

Idet Snow Boyz har forsvunnet fra scenen begynner takten å slå, da kommer det forventningsfulle gisp fra galleriet, disse blir øyeblikkelig endret til gledeshyl idet bassen dropper og salen eksploderer i dans.
Det er allerede tydelig at dette kommer til å være en minnerik kveld for mange!

Arif tar stødig kontroll for at vi blir ledet igjennom store deler av det nye albumet, her får vi se og oppleve en Arif som virkelig har slått ut i blomst, han tar seg tid til å snakke med publikum og forklare hvorfor det har vært så viktig med støtte fra familie og miljø. Spesielt sett i lys av motgangen som det naturligvis også rappes om, denne balansegangen blir enkelt tatt hånd om av Arif underveis, enkelte ganger brytes det hele opp med litt humor og latter før det sømløst går over i neste hitlåt eller tema.

Allerede ved de første synthesizer lydene ser man de ivrigste fansene veive med armene samtidig som forbausende mange dansesirkler har dukket opp, de fleste synger lidenskapelig mens det bygger seg opp en energisk stemning som fyller hele Rockefeller.

Publikum er i Arifs hule hånd når han drar igang siste delen av 1000 netter . På smidig vis klarer han å hoppe rett inn i de eldre platene sine uten avbrudd,. Med dette enkle grepet sørger han for å bevare den sinnsyke stemningen, igjennom nye så vell som gamle sanger.

At han deretter velger å ta en til fra de tidligste albumene sine, gjør kanskje at man kunne ha ønsket et lite avbrekk imellom de låtene. Han viser i disse et mye mer aggresivt toneleie og tekstinnhold, som enkelte ganger fremstår litt flatt hvis man ikke bryter det litt opp. Han plukker til sammen overaskende mange gode klassikere fra tidligere album, mulig det ville ha fått enda mer styrke i budskapet ved å ta et par korte avbrekk til som kan minne oss på dagens rolige, å utforskende men enda ærlige og lekende Arif. Han er innom låter som Fleksnes , og Sulten .

Arif har utfordret og gledet publikum uten de helt store lyseffektene så langt, men plutselig ser det ut til å være scenebytte. På kort tid rigger man til en massiv lysprosjektering som først viser et stort skjelett med djevelhorn som dekker mesteparten av scenen, lasere i alle retninger. Plutselig lyser det opp, der står ikke bare Arif, men også Unge Ferrari!
Publikum har nå begynt å få skikkelig smaken på uannonserte gjesteopptredener, salen ser ut som et eneste stort dansegulv i konstant bevegelse. Mobilskjermer, veivende armer og øl så langt øyet kan se. Hele Rockefeller begynner å koke idet stemmen til Unge Ferrari runger igjennom lokalet.

De spiller et par låter for et ekstatisk publikum, som nå har hoppet å gynget så mye at hele galleriet rister svakt. Projiseringen går innom flere temaer som gjenspeiler små detaljer fra sangene Arif spiller opp til, her dukker det opp Teletubbies og scener fra Sesam stasjon, som gir gjenklang hos nesten alle barn av 80-90 tallet.

Når det blir på tide å ta det hele ned et par hakk tar han seg god tid, det er tydelig han nyter øyeblikket. Han sier med et melankolsk skjær i stemmen at han gjerne vil fortelle tre historier, via de neste låtene. Et av Arifs mest blottlagte øyeblikk virker forestående idet han forklarer litt om Historien om Nassor 1-3 kommer Kapteinen ut av skyggen for å fremføre sammen med Arif. Tidligere hadde Kapteinen varmet opp med egne låter. Kapteinen stiller i lyserosa joggedress, det er tydelig at disse to har turnert mye sammen i det siste, like godt samspill skal du lete godt for å finne! Du glemmer at Kapteinen er så fersk i musikkbransjen. Kapteinen er flink på å dra fram det store avvæpnende smilet til Arif.

Kapteinen er den eneste gjesteartisten som har vært med på hele turneen, det gir et fint høydepunkt på slutten av en konsert, som på sitt beste definitivt holder et internasjonalt kaliber. Det virker og føles som at Arif virkelig har funnet sin måte å nå ut slik at folk kan forstå og lære om oppvekst og annerledeshet der han selv måtte finne sin vei som barn, vil han vise at noen nå har tråkket opp stien. Det er en tydelig stolt og rørt Arif som tar imot den massive hyllesten fra publikummet og fra scenen i Hjembyen sin. Idet han avslutter de siste notene og lyset går på publikum tar et øyeblikk for å utveksle kyss, klemmer, og tårer, før det tradisjonelle vinterløpet mot garderoben påbegynner!

Det blir spennende å se hva Arif gjør til neste gang, etter dagens energi så kan jeg ikke annet enn å glede meg!

Det er jeg forhåpentligvis ikke alene om!

Foto: Cecilie Andrea Torp Skribent: Brahim Sandi




dualipa.com