Foto: Anne-Marie Forker
Et lyttende publikum i alle aldre kjøpte tidlig alle billettene til Rockefeller, så konserten ble flyttet til et smakfullt lyssatt Sentrum Scene, der lyden etter hvert ble meget bra.32-åringen fra London sa lite og lot heller musikken tale. Og for noen glimrende musikere han hadde med seg! Jeg ble spesielt imponert over de to koredamene, og gitaristen dro noen herlige soloer. Selv spilte Kiwanuka mest rytmegitar, både elektrisk og akustisk. Han er blitt en selvsikker liveartist nå, og stemmen er like varm og vemodig som på hans tre album. Den minner meg litt om Bill Withers. Soul, folk og Curtis Mayfield er andre referansepunkter til musikken hans.
Konserten begynte stemningsfullt med den Marvin Gaye-inspirerte balladen Piano Joint (This Kind of Love), med koring i introen før Kiwanuka entret scenen. Også de tre neste låtene hang sammen, slik at publikum ikke fikk klappet før den siste var spilt. De var hentet fra det nye, kritikerroste albumet Kiwanuka. Vi fikk fengende soul med Brasil-vibber på You Ain't The Problem, en glimrede Rolling var drevet av et fett gitarriff, og vi kunne nyte den herlige oppbygningen på I've Been Dazed.
Så fulgte to låter fra andrealbumet Love & Hate (2016). Kiwanuka fikk publikum til å klappe i gang den originale, medrivende og dansbare Black Man in a White World, komplett med en a cappella intro og en outro med wahwahgitar. Et enda større høydepunkt ble balladen Rule The World, som han startet rolig med bare gitaren før bandet satte inn og intensiteten økte. Klimakset ble nådd med Emily Holligans gospelvokal, før man tok det hele pent ned igjen.
Det ble trampeklapp etter de to låtene fra debuten Home Again (2012): Tell Me A Tale, der han spilte akustisk gitar, og Rest, der Kiwanuka dro en lang elgitarsolo.
Han avsluttet settet med fire låter fra det nye albumet. Spesielt likte jeg låta han skrev om sin kone, Light, som ble framført akustisk og uten bass og trommer. Final Days er deilig 70-tallssoul med klassisk koring. Og Kiwanuka spilte Fender Rhodes elpiano på Solid Ground.
Vi fikk hele fire ekstranumre. Høydepunktene var hans eneste hit, Home Again, i et enkelt, stillferdig arrangement med akustisk intro. Og ikke minst den sju minutter lange allsangfavoritten Love & Hate, der det ordløse refrenget blir gjentatt hele tida og den lekne melodien er en skikkelig humørspreder. Alle rundt meg sang med på denne fantastiske låta som ble avsluttet med en fuzzgitarsolo.
For en glimrende liveartist Michael Kiwanuka er blitt! Denne konserten er en av de aller beste jeg har vært på i år.
