Tone Bringsdal fra Mandal fikset ikke å spille for et festivalpublikum som var mest interessert i å prate. Hun kunne ha introdusert sine åtte låter og sagt hva de handlet om. I det hele tatt glemte hun å kommunisere, slik at det hele ble innadvendt og lite engasjerende. Synd, for det er kvalitet over de fire låtene hun ga ut på ep-en Prologue i fjor høst.

Det kunne ha gått bedre om unge Bringsdal hadde stilt med et band, ledet av sine produsenter Torgeir Waldemarer og Anders Møller. I stedet ble det for forsiktig, lavmælt, ensformig og anonymt. Hun spilte på akustisk gitar, og hadde til føttene festet en tamburin og ei slags trampeplate som ga fra seg stortrommelyder. Men disse brukte hun lite.

Musikken hennes er gothic folk og americana, slett ikke ulikt Cowboy Junkies, Townes Van Zandt og Gillian Welch. Nick Cave er en annen referanse til hennes mørke tekster og mollstemte melodier. Fordi hun bare har utgitt fire låter, er det umulig å si hva de andre låtene hun spilte heter. Nummer to var iallfall Jane I og nummer seks Jane II.

Vi hørte også Man fra ep-en, men merkelig nok ikke den beste låta, Gold Digger. Stemmen hennes er flott, og det er fine stemninger på låtene. Mellom dem prøvde hun seg på noen vittigheter, men verken disse eller musikken ble verdsatt av andre enn de rundt tjue personene som sto nærmest den lille scenen på Pokalen.

Jeg har likevel tro på at Tone Bringsdal kan bli en stor americana-artist. Hun må bare lære seg å opptre solo for et festivalpublikum som er kommet for å se andre artister. Dette er nemlig mulig hvis man gjør noe ekstra ut av låtene.

Foto: Johannes Andersen