Det snart tjue år gamle kunstrockbandet Motorpsycho ruller videre. Skjønt kunstrock? Motorpsychoes merkelapp er ikke ennå satt. Heller ikke blant de påfallende tidlig oppmøtte Motorpsycho-tilhengerne fredag kveld på Rockefeller. En tynnhåret tilskuer himler med øya da sidemannen nevner ordet ”prog” i samme setning som trønderbandet. –Prog? Da har du ikke skjønt opplegget, gutt. Detta er søttitalls syrerock. Kjært barn osv. Psykedelia. Prog. Hardrock. Kosmisk tungrock. La oss enes om å kalle det Motorpsycho.

Etter en relativt bred enighet blant kritikere om sisteplata Little Lucid Moments fortreffelighet, har Motorpsycho nå begitt seg ut på en ganske strabasiøs turné, med konserter i byer som Firenze, Louisville og Eindhoven. Og Rockefeller, Oslo. Den relativt nyankomne trommisen, Kenneth Kapstad, har en drøy jobb med å henge med i svingene, noe han fikser uanstrengt denne kvelden, som på bandets siste plate. Til tross for en solid jazzbakgrunn banker et hardrockerhjerte også i brystet på Kapstad, og powertrioen skadde nok et par titalls trommehinner denne kvelden, uten at noen henger med geipen av den grunn. Mens vi er inne på det. Det var en noe halvsjaber lyd til tider. Motorpsycho vil nok mer en Rockefeller kan bære.

Og til deg som klagde over lange låter til bartenderen – når et band gir ut ei timeslang plate med fire låter, sier det seg sjøl at låtene kommer til å dra ut litt. Ikke det at jeg ikke ønsket meg litt mer tilgjengelig pop-Motorpsycho sjøl, men det var nå en øvelse i STOR rock dette her.

7/10