Øyafestivalen 2006 er satt til 9. – 12. august i Middelalderparken, Oslo.

Disse bandene er foreløpig klare:


• Lindstrøm & Prins Thomas
• Hurra Torpedo (bildet)
• Grand Island
• The Loch Ness Mouse
• Two Gallants (US)
• The Boy Most Likely To (UK)

De første billettene legges ut for salg 1.desember.

Her er presentasjonene av de klare bandene tatt fra Øya festivalens pressemelding:


Lindstrøm & Prins Thomas
Det er med stor glede vi innlemmer en elektronikaduo på vårt første slipp
for 2006. Og det er ikke hvilken som helst duo vi snakker om. Hans-Petter
Lindstrøm og Prins Thomas, til tross for en relativt anonym tilværelse her
på berget, er verdensnavn innen sjangeren. I fotsporene til Röyksopp har
disse gutta sakte men sikkert utviklet sitt eget lydbilde og opparbeidet
et trofast publikum i utlandet.

Mange kritikere har beskyldt elektronikasjangeren for å ha stagnert de
siste årene. Det er mulig dette generelle inntrykket har rot i
virkeligheten, men det man da overser er gullkorn blant gråstein.
Lindstrøm & Prins Thomas sin debututgivelse er rett og slett en aldri så
liten klubbklassiker som garantert vil finne sin plass i tetsjiktet når
årets beste album skal kåres. Deres elektronisk baserte disko og funk er
tidløs, og appellerer til både sofaslitere og de danseglade. Dette har
blant annet Madonna oppdaget, og hun har gjort rett i å bestille en
vareprøve på en remiks.

Våre faste festivalgjester vil kanskje dra kjensel på navnene til Lindtrøm
& Prins Thomas. Hans Petter Lindstrøm serverte sin discofunk i parken med
slowSupreme i 2002, og skapte feberhet stemning sammen med Prins Thomas
under fjorårets samarbeid mellom Øyafestivalen og Sunkissed på Blå. Nå er
det på tide at vårt publikum får oppleve deres nye konstellasjon utendørs.
Oslo, og Norge for den saks skyld, har ikke akkurat vært bortskjemte med
liveopptredener fra Lindstrøm & Prins Thomas, men skal vi tro på
rapportene fra store klubber i land som Belgia og Japan, har vi noe stort
i vente. Og ikke nok med det - konserten på Øyafestivalen blir den eneste
muligheten i Norge til å oppleve dem sommeren 2006. Vi er takknemlige for
at de har funnet plass i kalenderen mellom alle jobbene de har i utlandet.
Gjør klar til überfunky og euforiske låter som «Naa er druene paa sitt
beste» og «Suppegjøk».


Grand Island
Et av de nye norske banda vi har gleda oss mest over de siste månedene er
Grand Island fra Oslo. Disse fem gutta harver igjennom amerikansk
musikktradisjon på en særdeles respektløs og egen måte. Det låter deilig
rått og befriende humørfylt. Her røskes det i banjostrenger, hamres på
tangenter og skrikes med hes røst, mens melodiene flyr av gårde som ville
hester over åpne sletter og bratte åskammer. I 2005 var de et av bandene
på vårt rikholdige klubbprogram, i 2006 er de klare for parkkonsert.
Bandet vant for alvor Øya-administrasjonens hjerter under høstens Zoom
hvor de leverte gnistrende rock som ikke låt som noen andre norske band.

Bandet selv velger denne beskrivelsen:
”Vann rundt anklene, soul inn i øret, ned fra fjellene, 15 skitne
strenger, pumpende elfenbein og virvler. Amerigrass! Discalore! Live
fremstår Grand Island som en tett, energisk og skitten hybrid i
grenselandet bluegrass-disco-hardsoul. Hissige vokaler, tunge orgler,
banjofingre fra ’76, ørkenbass og storbytrommer. Det er et kompromissløst
melodisk rytmekjør, med brødre i rytmeseksjonen og brødre i front. Bandet
har en fot i vestkyst-glamorama og den andre i Georgia med hodet trykket
ned i 29 Palms. En arm fra Motor City, Appalacian svovelfolk og gospel.”

Slenger man på en solid dæsj rock’n’roll og en av de mest særegne stemmene
i ny norsk rock, er man ikke langt unna sannheten. Det er vanskelig å være
uberørt av engasjementet og spillegleden når Grand Island fester grepet om
hjertet og rister løs mellomgulvet ditt. Har du ikke allerede fått med deg
dette orkesteret bør du benytte anledningen på Øyafestivalen. Her kan du
få spilt øra dine varme og gliset ditt bredt. Grand Island kan komme til å
stå for sommerens festivaloverraskelse for noen og enhver.


Hurra Torpedo
Hvitevarerockerne i Hurra Torpedo står klare til å torpedere Øyafestivalen
med knallhard behandling av kjøkkenutstyret og et art bizarre sceneshow.
De tre bandmedlemmene Farbror Blå, Farbror Blå og Farbror Blå er kjent for
å levere (hvite)varene til det fulle på konsert, og det er ikke uten grunn
at de i en årrekke har blitt regnet som verdens ledende hvitevareband.

Siden starten på tidlig nittitall har bandet satt en ny standard ved at de
transformerer dagligdagse apparater om til musikkinstrumenter. Støy kalles
det av noen, kunst av andre, så her strides de lærde. Lyden av en slegge
som ømt massakrerer en rusten komfyr eller det innestengte ballesparket av
bass når døren på en fryser dundres igjen, oppfattes langt fra som ulyd i
de tre farbror Blås ører. Dette er sjangerbrytende musikk og ses på som en
postmoderne motkultur til forbrukersamfunnets klamme grep om det
populærkulturelle. Men et skår i gleden er det - konserter med
tradisjonelle rytmeseksjoner kan aldri bli det samme etter å ha sett Hurra
Torpedo.

I høst har bandet blitt noen liveerfaringer rikere etter en usedvanlig
innholdsrik USA-turné. Så kanskje er det en enda tightere powertrio du kan
oppleve på Øyafstivalen til sommeren. Uansett lover vi at dette blir
konserten som gir begrepet underholdningsverdi ny mening.


The Loch Ness Mouse
Dette bandet har vært kritikerfavoritter i årevis. Nå er det på tide at
også publikum får øya opp for The Loch Ness Mouse. I over ti år har de
levert herlig musikk, som har gitt kjennere over hele landet frysninger på
ryggen. På deres tredje fullengder, kalt 11-22, har de tatt et steg vekk
fra psychpop og et nærmere softrock. I fokus er fortsatt de gode låtene og
brødrene Åleskjærs udiskutable sans for kvalitetsmusikk. Referanser som
Stevie Wonder og Steely Dan er lagt til formelen. Noen vil kalle det mer
voksent, andre vil bare smile i ungdommelig begeistring.

For et par år siden hadde man mulighet til å se The Loch Ness Mouse på
Klubbdagen. Nå skal de vise at de passer vel så godt, om ikke bedre i
Middelalderparken foran et musikksultent festivalpublikum. Deres
sofistikerte musikk vil glede og varme like sterkt som sola og virke like
forfriskende som nyanskaffede bryggerivarer. Få ører, hjerte og sjel
grundig smurt med myke melodier. Bedre lydspor til august får du kanskje
ikke i 2006.


Two Gallants (US)
Two Gallants fra San Francisco er de to unge herrene Adam Stephens (vokal,
gitar og munnspill) og Tyson Vogel (trommer). De slo seg for alvor sammen
i 2001, til tross for at de hadde kjent hverandre fra femårsalderen. I
2004 kom debutalbumet The Throes, som mottok skryt fra en samlet
indiepresse. Flere omtalte dem som en slags Dylan-pønk, noe som neppe er
langt fra sannheten. De som tror den frekke minimalistrocken er over kan
få lov til å ombestemme seg her og nå. Duoens skitne rå-folk og gripende
låter borer seg inn i nervesenteret ditt og minner om alt som er godt ved
klassisk rock. Two Gallants gjør det kanskje nedstrippa og enkelt, men
klarer samtidig å spille på et imponerende stort følelsesregister.

I 2006 kan du se fram til to høydepunkter med dette bandet. For det første
kommer andreskiva ut på Saddle Creek (som også huser Bright Eyes og The
Faint med flere) rett over nyttår. Vi har tatt en tjuvlytt og kan melde om
både såre ballader og akustisk rock’n’roll. For det andre kommer de til
Middelalderparken i august for å glede og engasjere. Ikke la noen av disse
anledningene til et bekjentskap med Two Gallants gå fra deg.


The Boy Least Likely To (UK)
Engelske The Boy Least Likely To er foreløpig et temmelig ubeskrevet blad.
Med sin hyggelige kosepop i landskapet mellom Belle & Sebastian og Beach
Boys, har duoens debutskive fått meget god omtale. Den har i tillegg fått
det svært sympatiske navnet The Best Party Ever. Nostalgi er sentralt for
The Boy Least Likely To, noe som høres i både musikk og tekster. Med bruk
av soniske torturinstrumenter fra barneskolen som klokkespill og triangel,
samt tekster om redsel for edderkopper og hyllest av Ole Brumm, tas
lytteren med på en nostalgisk reise mange år tilbake i tid. Med andre ord
festivalkos for oss litt forvokste barn.

Selv om skrekk for edderkopper for de fleste av oss har blitt erstattet av
engstelse for økt rente og angst for dagen derpå, viser The Boy Least
Likely To oss veien tilbake til barndommen og de uskyldsrene
betraktningene man hadde når universet strakk seg fra lekeplassen og til
godteridisken i butikken. Og vær ikke redd for edderkopper eller monstre
under senga. Mamma tar seg av dem, vet du.