Med seg selv i produsentstolen tar bandet for seg hverdagslivet i en verden preget av stort sett dårlig stemning, kun bevæpnet med store drømmer og skamløs popromantikk. Denne noe paranoide romantikken, ispedd en god dose urealistiske ideer, danner bakteppet for albumet som er på trappene.

‘Make Ends Meet’ er første smakebit fra deres nye album som gis ut på Rohdos Records fredag 13. september. Du får premiere her på Musikknyheter.no allerede i dag:

The Pinkertons ble dannet i 2012, og ble umiddelbart kjent for sine meget sterke og energiske liveshow. En dedikert fanbase som vokste seg stadig større ledet til konserter på både Slottfjell og Øya, og det selvtitulerte debutalbumet ble sluppet i 2015. Albumet fikk gode mottakelser, og banet vei for en smått legendarisk Europaturne i 2016. Siden 2017 har The Pinkertons jobbet med nytt materiale i sitt eget studio i Tønsberg, og de er nå endelig klare for å vise frem resultatene.

LES OGSÅ: Anmeldelse av debutalbumet The Pinkertons

Vi tok en prat med bandet i anledning den nye singelen.

Fortell litt om den nye singelen?

- Dette er den første singelen vi har gitt ut på flere år, og den første vi har spilt inn i eget studio i Tønsberg. I tiden mellom den første plata og denne låta har flere av oss oppdaget at vi plutselig står med begge beina planta i klisjeer. Vi er ikke lenger unge voksne, men voksne. Det er en rarere overgangsfase enn man skulle tro. Denne låta er en slags erkjennelse av veien dit, blandet med fri fantasi og en stødig beat. Vi fikk med oss Christian Engfeldt til å mikse låta, og liker at den har et litt annerledes sound enn det vi har gitt ut tidligere.




Hvordan blir det nye albumet?

- Den nye plata har mye av den samme tematikken som førstesingelen vår. En slags romantisering av det som er og det som har vært, ispedd en dose dårlig samvittighet og forandringsangst. Etter flere år med spilling rundt omkring, og en sommer hvor vi spilte oss selv i et Shakespeare-drama i Tønsberg kjente vi på et behov for å bevege oss vekk fra garasjerock med bluesvibber. Denne plata er et resultat av det, med mer fokus på melodien og tydeligere inspirert av all den skamløse popmusikken vi er så glade i. Der den forrige plata ble skrevet i øvingslokalet bærer denne mer preg av at låtene har blitt til i studio. Det er fortsatt ei rockeplate, men vi kommer fra et litt annet sted enn før.

Har hørt noen rykter om en turnè i Øst-Europa. Har dere noen gode historier å dele derfra?

- Ja, den turneen der, ja. Veldig merkelig og veldig gøy. Enkelte byer, særlig i Slovakia, var det mange som dukket opp på konsertene og som sang med på låtene. Det var veldig kult. En kveld spilte vi på ei brun bule rett ved Europaveien utafor ?eský Krumlov. Stedet lignet et vikingskip snudd på hue. Vi fikk servert hjemmelaga kjøttstuing av far og sønn pubeier som allerede var godt i gang med festen. Stedet var stappa av gira slovakere når det var tid for konsert, og vi husker spesielt hun som satte seg på skuldrene til en eller annen stakkar. Kjolen var kastet og hun veiva bh’en rundt i lufta mens hun skreik «nice to mee yoooouuu», én time i strekk. Lenger bak i lokalet sto en fyr som så ut som Conan Barbaren. Kliss lik, med bolleklipp og muskler. Han likte også å skrike, men her gikk det i «heavy metal, yeah yeah» om igjen og om igjen. Når vi hadde gått av fikk jeg en gedigen hånd på skulderen. Det var Conan. Han gav meg et anerkjennende nikk, snøftet, og spanderte husets hjemmelagde et-eller-annet på meg. Det var stort. Etterpå ble det nachspiel på puben før vi overnattet på et slags tennishotell. Det var rart. Litt sånn østeuropeisk Twin Peaks, rusa på vodka og speed.

- Hele den turneen var en dannelsesreise. Vi spilte i alt fra garasjer til pizzarestauranter hvor stakkarene prøvde å spise pizzaene sine, totalt uforberedt på at det skulle spilles rockekonsert tre meter unna bordene deres. Den ene kvelden var det topp stemning, mens neste kveld spilte vi for lydmannen og bartenderen. En kveld omtrent midt i turneen spilte vi på en slags minifestival med utelukkende norske band. Den foregikk på ei sliten bule et eller annet sted i Polen. Ingen visste om giggen og vi endte opp med å spille konsert for de andre norske banda og noen slitne polakker som prøvde å drikke ølen sin i fred. Den hadde sine oppturer og nedturer den turneen der.

Hva skjer fremover, noen konserter?

- Nå gjelder det å få ferdig siste rest av plata før den skal sendes til mix. Når denne er klar blir det en releaseturné hvor vi satser på å besøke så mange byer vi kan. Det blir veldig stas! I mellomtiden spiller vi i Tønsberg den 26. oktober sammen med Huma Luma og Bonnie Corona. 2. november spiller vi på Last Train i Oslo, og det gjør Geetar også! Det blir rå saker. En skal ikke se bort ifra at det dukker opp noen flere datoer i andre byer før nyttår, men det får vi se på. Vi glede oss ihvertfall til høsten og til nyåret!


Følg bandet på SoMe