Jeg har sittet i hele dag og lett etter ord som muligens kan forklare det tornadonedslaget som er Florence & The Machine. Jeg hadde møtt Florence tidligere på dagen for å intervjue henne, og fant en heller lite snakkesalig dame som virket ukomfortabel og malplassert i det sterke dagslyset på toppen av Grand Hotel. Men i det varme mørket på Parkteatret, på en scene full av plastblomster og fuglebur, står hun plutselig der og poserer dramatisk med sorte blonder som henger fra armene og kritthvite ben som aldri tar slutt. I løpet av to minutter har hun kollektivt tatt pusten fra hele salen.
De kommer fra helt forskjellige verdener, disse to sidene av 22 år gamle Florence Welch. Når hun snakker mellom numrene er hun myk i stemmen, kokett, nesten litt småfjollete. Men den skapningen hun slipper løs når hun åpner munnen og begynner å synge, treffer deg midt i magen og slår lufta rett ut av deg.
Konseptet Florence er sikkert godt gjennomtenkt. Hun vet godt hvordan hun skal spille på utseendet, kostymet, det røde håret (med en strategisk plassert vindmaskin), og den tilstedeværelsen hun har på scenen. Hun har laget sitt eget lille eventyrland. I media forsøker hun gjerne å framstå som den eksentriske frontfiguren som løper rundt i galskapens grenseland.
Hun er bevisst på alt dette, men samtidig er det bare å innse at hun er helt på en annen planet. Hun krasjer inn i sangene, deljer løs på instrumenter og bandmedlemmer, kaster på armene og river seg i håret. Alt for å akkompagnere det mest imponerende og fryktinngytende av alt, nemlig stemmen sin. Det er denne dramatiske og kraftfulle stemmen som binder det hele sammen, og som gjør konserten til mer enn bare sirkus. For kan du synge som Florence Welch, så kan du vel strengt tatt være så eksentrisk som du bare vil. Etter litt tekniske problemer under første halvdel av konserten virker det seg som om bandet bestemmer seg for å gå på med ekstra dødsforakt, og ”Between Two Lungs”, ”Dog Days Are Over”, ”Howl”, ”Drumming Song” og ”Cosmic Love” kommer på rekke så man så vidt får puste mellom slagene. Hoverpersonen selv virker som om hun har gått helt i transe, og driver med noen slags uhemmet sjamanisk dans rundt et innbilt bål der oppe på scenen.
Florence står der oppe og smiler salig, helt i en verden for seg selv, og blir mer og mer giret opp jo mer hun merker at publikum er helt med. Etter å ha fått med alle sammen på å hoppe, ser hun så ubeskrivelig fornøyd ut at de andre i bandet begynner å le. Litt sært er det kanskje imidlertid at publikum tar mest av på den eneste coverlåta på setlisten – ”You’ve Got The Love” (”Shit, det er jo den sangen som er på Sex & the City” hviner noen, og brøyter seg framover). Men Florence selv koser seg og man får følelsen av at det ikke er noe annet sted i hele verden hun har mer lyst til å være akkurat nå. Og det i seg selv er jo nok til å smelte publikums hjerter. Når det hele avsluttes med Rabbit Heart (Raise It Up) er det øredøvende trampeklapping i salen. Hadde ikke ord som ”fengslende”, ”hypnotiserende” og ”blendende” og ”intenst” blitt så ofte brukt om ting som ikke er det i det hele tatt, så skulle jeg ha slengt dem med her. Men det blir liksom ikke bra nok. ”Force of nature”, kanskje?
En virvelvind av en konsert, og et salig kaos av lyd, rødt hår, vill dans, og uvirkelig sang.
10/10
Foto: Camilla Ingvaldsen/Musikknyheter.no
