Høsten er kommet; det er også innendørsværet, altså filmvær. Mellom 24. september og 1. oktober gikk Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) av stabelen. Festivalen satte ny publikumsrekord med 56 103 tilskuere. Over 160 filmer ble vist i løpet av den ukelange festivalen, blant dem en håndfull musikkfilmer. Musikknyheter.no har dekket festivalen, og fått tilgang til en del musikkfilmer som det er vel verdt å sjekke ut i løpet av høsten.


Super Duper Alice Cooper

Det var på tide at det kom en dokumentar om shockrockens ubestridte konge. Filmen følger predikantsønnen Vincent Damon Furnier gjennom hans oppvekst. Allerede som var viste han sine kunstneriske evner, og som rastløs skolegutt i Detroit ble musikkinteressert under rockerevolusjonen på 1960-tallet. Da familien flyttet til Phoenix, dannet han bandet the Earwigs, som senere endret navn til the Spiders (et frempek på hva som ventet hans musikalske fremtid?) og ønsket å vie sitt liv til musikken. Det var imidlertid først da bandet tok navnet Alice Cooper (etter den siste kvinnen som ble brent på bål for hekseri i England) at det ble fart på sakene. Furnier likte dessuten navnet så godt at han tok det som sitt eget artistnavn i bandet.

Den klassiske romanen Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson blir ofte referert til i løpet av filmen, og det er ikke uten grunn. Dr. Jekyll laget en eliksir som gjorde at han ble forandret til Mr. Hyde hver gang han drakk den. Alkoholen fikk til tider samme funksjon på Furnier, som ble sin egen karakter Alice Cooper når han selv var hard på flasken. På samme måte som Dr. Jekyll til slutt ikke trengte eliksiren for å bli forandret til Mr. Hyde, ble også Furniers sin karakter på permanent basis; da bandet ble oppløst i 1975, endret han navn til Alice Cooper formelt, og utviklet på samme tidspunkt et sterkt alkoholmisbruk. Til slutt klarte han ikke å skille mellom Alice Cooper som scene- og privatperson. Heldigvis klarte han å overvinne alkoholmisbruket, og gjorde et gedigent comeback med megahiten Poison i 1989.

Super Duper Alice Cooper er for øvrig en film hvor det er verdt å vente til etter rulleteksten, da Cooper selv fører en aldeles glimrende Question and Answer med spørsmål sendt fra fansen helt til slutt.


The Punk Singer

Under den feministiske Riot Grrrl-bevegelsen på 1990-tallet var bandet Bikini Hill med Kathleen Hannah i spissen blant bevegelsens fremste eksponenter. Med bandet ble Hannah svært populær i det amerikanske rockemiljøet, og sørget for at mange fikk øynene opp for bevegelsen. Etter at Bikini Hill ble oppløst,

Med The Punk Singer har regissør Sini Anderson laget et dyptgående portrett rundt Kathleen Hannah og Riot Grrrl-bevegelsen; gjennom flere arkivopptak, og intervjuer med Hannah selv, Carrie Brownstein, Kim Gordon og Joan Jett, får man et godt innblikk i Riot Grrrl-scenen. Blant annet får man vite at Hannah skal ha æren for å ha inspirert en ung Kurt Cobain til å skrive Smells Like Teen Spirit, som siden ble generasjonshymnen til Generasjon X.

I 2005 trakk Hannah seg tilbake fra musikken. I the Punk Singer får man endelig vite hvorfor.


Beautiful Noise

Shoegaze-sjangeren slo ned som en bombe i det alternative rockemiljøet på slutten av 80-tallet. I en epoke hvor glam metal og disco var på sitt mest populære, oppsto en ny sjanger på de britiske øyer, hvor drømmene vokal, utallige gitareffekter og konstant stirring mot skoene var de fremste kjennetegn. Regissør Eric Green ønsket å produsere filmen tidligere, men finanskrisen i 2008 satte en midlertidig stopper for dette. Seks år senere ble filmen klar, til det som må sies å være et mye bedre tidspunkt å komme med en shoegaze-film på. Sjangerens gudfedre, My Bloody Valentine, slapp så sent som i fjor sitt første album på 22 år, m b v. Flere andre band fra samme epoke, deriblant Slowdive, har nylig gjort comeback, og igjen gjort sjangeren aktuell.

Beautiful Noise fokuserer i stor grad på intervjuer med flere av sjangerens mest kjente band, My Bloody Valentine, Ride, Slowdive, Lush m.fl. Flere av sjangerens mest innovative og innflytelsesrike musikere forteller åpenhjertig om sitt virke innen shoegaze, deriblant Kevin Shields (MBV) og Andy Bell (Ride). Vi får også flere intervjuer med store musikernavn som alle ble inspirert av shoegaze-bølgen, deriblant Billy Corgan (Smashing Pumpkins), Trent Reznor (Nine Inch Nails) og Robert Smith (the Cure).

Publikum på filmens første visning fikk dessuten en fin bonus i form av konsert med de lokale shoegaze-heltene the Metaphonic Thrift.


20 000 Days on Earth

Nick Cave har vært på Jorden i godt over 20 000 dager. Med the Bad Seeds har han blitt en av rockens mest markante skikkelser, og har hatt stor innflytelse på rocken og utallige undersjangre, og er fremdeles en inspirasjonskilde for mange av dagens artister.

20 000 Days on Earth tar for seg Nick Caves hverdag, hvordan han har blir inspirert til å skrive musikk, og inneholder flere intervjuer med hans familie og venner, samt hans musikalske samarbeidspartnere gjennom fire tiår. Filmen er spilt inn i løpet av innspillingen av hans album Push the Sky Away, og gir innsikt i hvordan en av Australias største rockeeksporter gjennom tidene jobber rent musikalsk. Et must for alle musikkinteresserte!


Whiplash

Man skulle ikke tro at jazztromming skulle skape et spesielt godt utgangspunkt for et spennende drama. Så feil går det an å ta; regissør Damien Charelle klarer på utmerket vis å gjøre slike fordommer til skamme. Whiplash handler om den noe usikre, men svært talentfulle trommeslageren Andrew Neyman (strålende spilt av Miles Teller), som nylig har begynt å studere ved en av USAs fremste musikkskoler. En av de mest fremtredende bandlederne ved konservatoriet, Terence Fletcher (J.K. Simmons) oppdager Andrews talent, og tar ham opp ved sitt jazzband. Andrew takker umiddelbart ja til muligheten, men forstår raskt at selv om han har talent, må han gi ekstremt mye av seg selv. Han ønsker å bli en av jazzens fremste trommeslagere, og er villig til å kjempe med nebb og klør for å gjøre seg fortjent til plassen bak trommesettet i Fletchers band, som vil være et stort springbrett videre. Men er dette nok for den tyranniske og perfeksjonistiske Fletcher?

Whiplash gir et godt og realistisk bilde på den disiplin og dedikasjon jazzmusikk kan kreve, og hvilke konsekvenser dette medfølger.