"I Love You, Honeybear er og forblir en drivende god plate. Den henger godt sammen, inneholder 5-6 veldig sterke spor, og som en konseptplate om å finne uventet kjærlighet midt i et liv fylt med sex og stoffbruk så er den overraskende vellykket. Hvor mye som er sant og hvor mye som kommer fra karakteren Tillman har skapt blir kanskje uviktig i så måte.
Det vakre blir kontinuerlig blandet med tekster som drypper av sarkasme og Tillman skyter ofte inn store mengder humor i musikken sin. Han gjør noe som få andre driver med, og budskapet i Strategi 101 er jo å skille seg ut fra konkurrentene. Bare han ikke glemmer at det sterkeste kortet hans fremdeles er låtskriving – der er han blant de beste i klassen." - Endre Helgeland Karlsen.
2. Jamie xx - In Colour
"Albumet som helhet kan fort svinne litt hen i strømmingens tidsalder. Det lages lister, plukkes litt fra her og litt fra der. Det gjør at albumet som konsept kan miste noe av sin stilling. Dens helhet, nøye gjennomtenkt av artisten, må ikke forglemmes. Dette står seg spesielt gjeldende hva elektronika angår. In Colour er en sammensveiset godbit, Jamie xx trakterer miksebordet på elegant vis. Overgangene mellom låtene er så glidende, så sømløse, at det føles som et eneste dj-set (hvilket det på sett og vis jo er). Hør bare på broen som bygges mot slutten av Sleep Sound som danner hele utgangspunktet for SeeSaw. Samfulle elleve låter tilføyer noe særegent, samtidig finnes en tydelig rød tråd. Musikalsk er Jamie xx like dynamisk som coverarten er fargesprakende. In Colour er en stor lytteopplevelse." - Elias Bakken Johansen.
3. Sufjan Stevens - Carrie & Lowell
Sufjan Stevens sin syvende LP vil i løpet av sin 43 minutter lange levetid ta pusten fra deg. Den vil røre ved deg, fukte øyekroken og gi deg en klump i halsen med lyrikken og musikken. Carrie & Lowell er utvilsomt en ytterst nydelig plate fra én av musikkens mest henrivende og sarte sjeler. Enkeltstående låter og plata selv vil få en høy plass på samtlige kåringer på globalt nivå ved juletider, muligens også krones som det mest minneverdige musikken hadde å by på i 2015. Den vil hylles for å være Stevens sin største triumf. Hans aller beste. - Nicolay Woldsdal.
4. Grimes - Art Angels
Kanadiske Claire Boucher, bedre kjent som Grimes, skapte overskrifter verden over da hun i 2012 slo hardt igjennom med sitt tredje album Visions. Albumet var hennes første på en større label, og ble i sin helhet spilt inn på apples musikkprogram Garage Band i Claire sin egen leilighet. Albumet ble kåret til «årets album» både i hjemlandet og flerfoldige steder internasjonalt, og Claire kom til Norge og spilte på Øyafestivalen det påfølgende året. Grimes har blitt tre år eldre siden sist album, og det har hatt en enorm effekt på musikken hennes. Hun har bevart det lekne, det tegneserieaktige og det utforskende, men har nå en ekstra dybde og tyngde som ikke fantes på de foregående albumene. Her er det bare å lene seg tilbake og nyte resultatet. - Alyssa Nilsen.
5. Kendrick Lamar - To Pimp A Butterfly
Albumet er ofte sint, uten å være for aggressivt. «I'm mad, but I aint stressin» sier han, og det fanger stemningen godt. Det er behagelig og opprørende om hverandre, og den eneste konstanten er ferdighetsnivået til Kendrick. Han er en av verdens beste rappere, levende eller død. Albumet er fylt opp av sterke beats og samples, og produksjonen er tilnærmet feilfri hele veien. I sistelåta, Mortal Man, leser han et dikt som oppsummerer hva albumet handler om. Et stort album som kommer til å bli husket i mange, mange år. En utvilsom klassiker. - Daniel Hagen.
6. Tame Impala - Currents
Dette er nok den mest tilgjengelige plata australierne har laget. Inn i signatur-sounden deres har de blandet inn pop, disco og r&b i generøse monn, med litt mindre fuzz-gitar og mye ekstra synth på toppen. Singelen Cause I’m A Man er nok til å bevise nevnte poenger, som nærmest er en homage til Jackson. Men Tame Impala går over alle grenser med Love/Paranoia, som er nesten hundre prosent ren r&b, slik du aldri har hørt dem før. Og når låta treffer to-minutters-punktet, er det klart at Parker aldri har vært så sensuell og sexy i musikken som her - med stor suksess. - Nicolay Woldsdal
7. Faith No More - Sol Invictius
ol Invictus er Faith No Mores sjuende studioalbum. Første halvdel av plata er forutsigbar, låtstrukturen er tydelig og lytteren blir ikke utsatt for spesielt krevende krumspring. Men tempoet og rytmen er likevel medrivende. Med Rise of the Fall kommer det eksperimentelle bandet bedre fram. Patton viser sitt store vokalregister i en låt som veksler mellom cabaret og metal. Black Friday varierer også mellom rolige og intense partier, der de akustisk gitardrevne partiene gir latinske assosiasjoner. Motherfucker framstår som en typisk Patton/Faith No More rocker, med vers preget av rap-rytmikk, inntil låtas siste minutt der den går over i et annet, ganske nydelig parti. Avslutningen From the Dead er en ironisk ballade med religiøse overtoner, men også et melodiøst høydepunkt. Sol Invictus framstår i 39 år gamle ører som en solid metalplate, kanskje årets beste i sin sjanger. Men den blir ikke noe soundtrack til familielivet, kona ba meg nettopp om å skru ned lyden. - Eirik Gurandsrud.
8. Ghost - Meloria
"Denne gjengen kuttekledte svensker ledet av et paveliknende spøkelse som synger karikerte satanhyllester har i løpet av de siste fem årene vokst seg langt utover den mørke undergrunnen de kom fra. Dette er nok ikke så merkelig som det kan synes. Populærkulturen speiler samfunnet. Nyreligiøse bevegelsers økende oppslutning vitner om en lengsel etter mystikk og åndelighet. Denne utviklingen gagner Ghost sitt mørke sirkus. Men det er popen i all pompen som gjør dem fortsatt verd å lytte til." -Eirik Gurandsrud
9. Myrkur - M
"M er jamnt over ei variert plate, men med det mørke og dystre som ein blodraud tråd gjennom det heile. Er du ute etter svartmetall av den gamle gode sorten er nok dette albumet ikkje noko for deg, men er du derimot klar for noko nytt og spanande, og samtidig i same musikalske landskap, er dette midt i blinken. Hatten av, og eg bøyer meg i støvet. M er eit meisterverk dei aller fleste bør få med seg" Øystein Bagle-Tennebø
10. Jason Isbell - Something more than free
Tidligere spilte han i det strålende bandet Drive-By Truckers, men nå har han vært soloartist noen år. Han slapp svært kritikerroste "Southeastern" i 2013 - et av det årets aller, aller beste plater, og de fleste var enige om at dette er det beste han har gjort. I år følger han opp med "Something more than free", og fortsetter å levere country-ballader fra øverste hylle.
11. Deafheaven: Bermuda
"I 2013 skjedde det noe rart. Et black metal-band få hadde hørt om, og enda færre hadde hørt på, slapp et album. Det var ikke engang en debut, men et oppfølgeralbum. Dette i seg selv er ikke noen uvanlig affære, men den påfølgende hypen mangler sidestykke i sjangeren. En samlet presse, bloggosfære og utallige nye fans gikk av skaftet og trykket dette til sitt bryst, mange kanskje basert på at Pitchfork tok de under sine vinger.
Med New Bermuda har Deafheaven gjort alvor av truslene om å finne tilbake til røttene. Der Sunbather var et hybrid som var sjangermessig vanskelig å plassere, er dette et metal-album. Dette er nok til glede for en hel del, men jeg spår at like mange kommer til å bli skuffet." Lasse Danielsen
12. Godspeed You! Black Emperor - Asunder, Sweet and Other Distress
"Legende er et ord som ofte blir brukt, men det er vel sjelden det passer så bra som på akkurat Godspeed You! Black Emperor. Postrockens kanadiske gudfedre er ofte forsøkt kopiert, men aldri helt overgått, og deres tidligere diskografi leses som en slags Post-rock 101. lbumet viser derimot at de er tilbake for fullt, i fint driv, og dette er noe musikkverden trenger. Anbefales til folk som er familiære med bandet fra før, men nye lyttere vil nok gjøre lurt i å starte på et annet album (for eksempel Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven)." Lasse Danielsen.
Tidligere vinnere:
2006: Bob Dylan - Modern Times
2007: Arcade Fire - Neon Bible
2008: Fleet Foxes - Fleet Foxes
2009: Girls - Album
2010: Arcade Fire - The Suburbs
2011: PJ Harvey - Let England Shake
2012: Tame Impala - Lonerism
2013: Arctic Monkeys - AM
2014: The War on Drugs - Lost in the Dream
Listen er stemt frem av våre anmeldere:
Krister Wiberg
Stian Svehagen
Anette Lien
Lars-Ove Håhjem
Nicolay Woldsdal
Alyssa Nilsen
Andrea Pettersen
Elias Bakken Johansen
Josefine Appel
Fredrik Schibstad
Robin Olsen
Odd Inge Rand
Fredrik Strandlie
Lasse Danielsen
Endre Helgeland Karlsen
Eirik Gurandsrud
Therese Wangberg
Øystein Bagle-Tennebø
Kåre Indrehus
Einar Stenseng
Olivar Grandø
Jon Vidar Bergan
