Da MONO så dagens lys i 1999, var det med en enkel visjon: Fra lykkerus til slag i trynet, uansett hvor lang eller kronglete veien måtte være. Debutalbumet «Under The Pipal Tree» skisset den opp med et psykedelisk raseri, mens senere utgivelser så dem forlate denne retningen til fordel for mer grandiose ambisjoner. Forsterket med stadig større orkestre opptrådde MONO på noen av de mest prestisjetunge spillestedene i verden, i New York, London, Tokyo og Australia.

Med 2012-utgivelsen «For My Parents» nådde omsider epoken et naturlig sluttpunkt. Bandet begynte igjen å minnes hvor de kom fra. Færre strykere? Ingen strykere? Høyere? Lavere? Lettere? Mørkere? Ja. I 2014 resulterte det i dobbeltalbumet «The Last Dawn»/«Rays Of Darkness», der førstnevnte både tematisk og melodisk er den letteste av de to, med påvirkning fra både minimalistisk filmmusikk og årgangsshoegaze.

14. oktober kommer bandets niende album Requiem For Hell, produsert av Steve Albini. Her er tittelsporet:



Mono spiller splittkonsert sammen med det franske postrock/«blackgaze»-bandet Alcest på Parkteatret i Oslo 24. november.