1. Nick Cave & The Bad Seeds - Skeleton Tree
Å si at døden og det mørke og dystre er ukjent territorie for Nick Cave & Bad Seeds ville være å beint fram lyve, men likevel så treffer det litt ekstra når man vet hva Nick Cave har opplevd dette siste året. Skeleton Tree handler ikke eksplisitt om døden, men det handler mye om sorg, og selve oppbyggingen av albumet rent musikalsk tar deg med på en reise gjennom en persons sorg.
Nick Cave mistet sønnen sin i juli 2015, og selv om dette albumet var påbegynt da, så er det vanskelig å si om vi ville fått det samme albumet uten denne hendelsen. Skeleton Tree er et album som er svært mektig, og det føles viktig, ektefølt og svært personlig. Det gjør vondt å høre hvor sår og gammel Nick Cave høres ut i Girl in Amber eller I Need You. Samtidig er det sårt på den fine måten, dette er ekte følelser – dette er ikke en artist som har ikledd seg en rolle. Musikalsk så går reisen fra det helt monotone og mørke i Jesus Alone til det gradvis mer melodiske i de avsluttende Distant Sky og Skeleton Tree som gir albumet små glimt av lys og håp.
Skeleton Tree er et album som må høres i sin helhet, det er et stykke musikk som griper deg og skaper et eget univers. Det er tungt, trist og mektig. Dette er et stykke kunst som treffer deg i magen, og som gjør litt vondt. - Stian Svehagen
2. Radiohead - A Moon Shaped Pool
Allerede da bandet satte Burn The Witch til livs kunne man ganske greit antyde at Jonny Greenwoods senere års arbeid med å kue digre orkestre - blant annet i form av filmmusikk for Paul Thomas Anderson, han som lagde musikkvideoen til Daydreaming - skulle lande en hovedrolle i dette albumets univers.
At det på A Moon Shaped Pool er 11 gode låter er helt sikkert. Mye av dette er også ganske tilgjengelig for de som ikke er helt initiert i Radioheads tidligere og ofte tidkrevende materiale. Dette føles virkelig som Radiohead, som er en ubeskrivelig følelse. Det gjør at denne bunten verker gir meg denne gangen tålmodighet til å vente på neste kapittel i bandets historie - om det skulle skje. - Nicolay Woldsdal.
3. Car Seat Headrest - Teens Of Denia
Will Toledo og hans Car Seat Headrest har stått for en av årets store positive overraskelser på platefronten. Teens Of Denial er et helstøpt album fullt av gode låter, masse sprudlende nerve og ungdommelig frustrasjon. Car Seat Headrest tar utgangspunkt i en god amerikansk indietradisjon, men drar det litt lenger og byr på herlige overraskelser. Til sommeren spiller de sin første konsert i Norge på Øyafestivalen.
"Toledo ser kanskje ut som en studionerd, men på scenen er han kongen. Hans komplekse låter blir kompromissløst spilt ned til hver eneste detalj, som skaper et mektig lydbilde. Til tider er det også allsang å antyde fra fansen som virker helt hypnotisert av Toledos magi." Skrev Martin Andresen da han så dem på Primavera Sound i sommer.
4. Anderson Paak - Malibu
Etter å ha blitt sagt opp uten forvarsel fra en lovlig marihuana-farm i Santa Barbara i 2011, måtte Anderson .Paak leve på gata sammen med sin kone og nyfødte sønn. Siden har han på bemerkelsesverdig vis tatt steget inn i varmen og toppsjiktet i musikkbyen LA, og markert seg innen rapsjangeren på verdensbasis. Malibu er et strålende album i soul/hip hop-landskapet.
Anderson .Paak har tidligere holdt konsert for et sprengfullt Parkteateret, og i sommer imponerte han stort på Øyafestivalen hvor de store massene fikk øynene opp for den særs talentfulle amerikaneren. Neste år varmer han opp for Bruno Mars i Oslo.
5. . Leonard Cohen - You Want It Darker
Albumet begynner med singlen You Want It Darker, som allerede er en klassiker. Her synger Cohen om at han er klar for å dø, kompet av orgel og mannskoret fra sin barndoms synagoge i Montreal. Synagogens kantor synger også solo på denne hypnotiske, stemningsfulle, vakre, minneverdige sangen som er den beste jeg har hørt fra Cohen i dette århundret. You Want It Darker er etter min mening årets aller beste album. Tekstene er som vanlig personlige og handler om kjærligheten, livet og (aller mest) døden. I tillegg er melodiene de beste jeg har hørt fra Cohen og hans medkomponister på mange år. Hvis dette er det siste han gir ut, så har 82-åringen faktisk gitt seg på toppen! - Jon Vidar Bergan.
Leonard Cohen døde 7. november 82 år gammel.
6. Frank Ocean - Blond
Endelig kom oppfølgeren til Channel Orange fra 2012. Frank Ocean holdt oss på pinebenken i flere uker med forvirrende beskjeder og det visuelle albumet Endless so ble sluppet noen dager i forveien. «Blonde» er ikke så tilgjengelig so forgjengeren, men fansen er fornøyd, og Frank havner på en sterk 6. plass i vår kåring.
7. Gojira - Magma
Sjølv om Gojira har holdt på sidan 1996 og ga ut sitt fyrste album, Terra Incognita, i 2001, var det fyrst med det fabelaktege The Way of All Flesh i 2008 at Gojira dukka opp på min radar. Det var det umiddelbare ballesparket frå tempo, teknikk og musikalitet som gjorde at eg digga albumet. I tillegg hadde Gojira eit lydbilde og ein særeigen sound som eg ikkje hadde høyrt før; som var fabelakteg befriande. I ein sjanger det er vanskeleg å vere original, klarte Gojira å skilje seg ut som ein mann utan skjegg på Grünerløkka.
Generelt sit eg att med ei kjensle av at Gojira har roa ned tempoet, blitt litt mindre harde og generelt har eksperimentert meir med soundet sitt. Heldigvis har ikkje det gått utover kvaliteten. Dei har levert eit godt album! Eg likar det og Magma kjem til å få ein del spelingar framover. Favorittspor er Magma, Silvera og Stranded. - Øystein Bagle-Tennebø
8 Black Mountain - IV
IV er et album som byr på solide låter innenfor et bredt spenn av referanser. Black Mountain klarer på en utmerket måte å blande sammen inspirasjon fra ulike tiår, uten at de fremstår som et krampaktig retro-band av den grunn. Her er 70-tallsrock, elementer fra 80-tallets popmusikk og 90-årenes grønsj. På samme tid er Black Mountain helt i tråd med samtida, og har klart å etablere en egen identitet. Black Mountain runder av en strålende utgivelse med det lange, psykedeliske sporet, Space To Bakersfield. En perfekt avslutning på en svært interessant plate fra canadierne. Det bør ikke gå seks år til neste utgivelse, men det spørs om bandet klarer å toppe IV med det første. - Olivar Grandø
9. Bon Iver - 22 A Million
Det er veldig vrient å skrive om denne skiva uten å skrive om hver enkelt låt, for ingenting høres likt ut som forrige spor. Dette er beint frem et av de mest varierte albumene jeg har hørt. Sangstrukturene er litt mer konvensjonelle på andre halvdel av skiva, og kan minne om noe fra andrealbumet. Det går mye i tunge synth-landskaper og stemningsoppbygging. Av og til så lyder det så fint og behagelig at man får lyst til å bare svøpe seg i en tykk dundyne med kakao, som under 22 #Strafford APTS, med en hook som det er umulig å få ut av hodet etterpå. Det kunstneriske utrykket på dette albumet er forresten ganske så interessant, med sine kryptiske låttitler og coverart. De to beste sporene kommer helt i slutten, med henholdsvis 8 (circle) og 00000 Million. Førstnevnte med sin multifasetterte avslutning med kor, synth og falsett, og til slutt 00000 Million, som er en pianoballade uten å være så mye annet enn akkurat det. Den funker, for å si det mildt. Dette er høst i musikalsk form. - Lasse Danielsen.
10. The 1975 - I Like It When You Sleep, for You Are So Beautiful yet So Unaware of It
I like it when you sleep, for you are so beautiful yet so unaware of it er virkelig ikke for deg som er ute etter noe å danse til på stuegulvet, slik forgjengeren The 1975 periodevis var. Oppfølgeren er nemlig nesten én time og et kvarter med melodier som kan få deg fra kafferus til glippende øyne på rekordtid. Healy bruker tekstlige bilder som får lytteren til å forstå, og veksler mellom å være vag og direkte. Det føles rett og slett som at The 1975-vokalisten setter ord på tiden vi lever i. «You said I’m full of diseases / Your eyes were full of regret / And then you took a picture of your salad / And put it on the Internet» fra A Change Of Heart er et godt eksempel på nettopp det. Dette er både vondt og vakkert på samme tid, og I like it when you sleep er rett og slett et deilig eksempel på at det selv i 2016 er mulig å lage helstøpte album som evner å fortelle en historie. - Martin Joheim.
11. Mystery Lights - Mystery Lights
The Mystery Lights' selvtitulerte album som kom i sommer var et bevis på at garasjerocken lever i beste velgående. Det går gjetord om den utsolgte konserten de holdt på Revolver på sensommeren. Albumet ble gitt ut av Daptone Records, et av verdens ledende innen soulmusikk (Sharon Jones & The Dap-Kings, Charles Bradley), som med denne ga seg rock'n'roll-en i kast. The Mystery Lights kombinerer skitten-flinkt rastløs energi og entusiasme med teft for melodier, en tight rytmeseksjon og en sterk vokalist. Nostalgi og friskhet i perfekt kombo! New York-bandet kommer tilbake til Oslo for å spille på John DEE 26. februar.
12. David Bowie - Blackstar
David Bowies siste album ★(uttales Blackstar) kom på ikonets egen fødselsdag 8. januar. Kun to dager etter tapte Bowie kampen mot kreften. Han ble 69 år. Hans siste plate er både interessant og sterkt musikalsk, men vil stå igjen som Bowies planlagte avskjedsgave til fansen.
Tidligere vinnere:
2006: Bob Dylan - Modern Times
2007: Arcade Fire - Neon Bible
2008: Fleet Foxes - Fleet Foxes
2009: Girls - Album
2010: Arcade Fire - The Suburbs
2011: PJ Harvey - Let England Shake
2012: Tame Impala - Lonerism
2013: Arctic Monkeys - AM
2014: The War on Drugs - Lost in the Dream
2015: Father John Misty - I Love You, Honeybear
Listen er stemt frem av våre anmeldere:
Martin Abelvik Walbø
Line Arntsen
Krister Wiberg
Lars-Ove Håhjem
Alyssa Nilsen
Christoffer Elnes
Josefine Appel
Fredrik Schibstad
Robin Olsen
Fredrik Strandlie
Anne Birgit Kalvik
Lasse Danielsen
Eirik Gurandsrud
Therese Wangberg
Øystein Bagle-Tennebø
Olivar Grandø
Jon Vidar Bergan
Julie Wilhelmine Helgaas
Gjermund Stensrud
Charlotte Sissener
Aurora har laget årets beste norsk album!
Årets beste internasjonale album 2016
Nick Cave & The Bad Seeds, Radiohead og Car Seat Headrest har laget de beste albumene i 2016. Vi kårer årets 12 beste.
FLERE NYHETER
Indie-helter til Norge
Skottene kommer til Sentrum Scene til sommeren!
LÜT er klare for å rocke Rockpalast
David Bowie har gjort det. The Smiths har gjort det. R.E.M. har gjort det. Og nå skal LÜT gjøre det: spille live på legendariske Rockpalast. >>