Foto: Ingrid Pop

Shoegaze legendene Slowdive (UK), den britiske rapperen Kano - av mange kjent som grimens forfader, No. 4 og Ola Kvernbergs Steamdome er klare for Pstereo!

Slowdive:
Det britiske bandet Slowdive er som shoegaze-legender å regne, og tidligere i år brøt kvintetten release-stillheten for første gang på 22 år med singelen «Star Roving».
I sommer kommer bandet til Pstereo.

Bandet så dagens lys over store mengder effektpedaler i 1989. Deretter ga de ut en demo, fem EPer, et knippe singler og fullengderne «Just for a day» (1991), «Souvlaki» (1993) og «Pygmalion» (1995) over en periode på seks år. Etter utgivelsen av sistealbumet «Pygmalion» ble det stille fra Slowdive, før de gjorde et særdels velykket comeback på en rekke festivaler i 2014.

Mye tyder på at pressen ikke var helt klare for Slowdive første halvdel av nittitallet. Bandet vokste fram i grungens og etter hvert også britpopens tidsalder, selve motstykket til shoegaze hva gitarorientert musikk angår, og fikk presseomtale deretter.

Likevel har bandet evnet seg å trenge gjennom med sine sløye, ambiente lag med gitardelay, beroligende vokalharmonier og alt i alt smellvakre drømmepop, og sidestilles i dag med shoegaze-pionerer som My Bloody Valentine, Ride og Cocteau Twins. (Pitchfork listet albumet «Souvlaki» som nr 2 over kåringen av tidenes beste shoegaze album.


Med sin første singel på over 20 år beviser Slowdive at de også i 2017 – med nytt materiale, spilleglede og en freskere shoegazedrakt enn noensinnne – har livets rett og mer til i indiepop-faunaen. Nylig ble det også klart at de kommer med splitter nytt album 5. mai
Vi gleder oss innmari mye til å se Berkshire-bandet på Pstereo i sommer!

KANO:
Den britiske rapperen Kane Brett Robinson aka Kano er av mange kjent som grimens forfader. Nå kommer East Ham-rapperen til Pstereo.

Kano la ned sitt første spor allerede som 15-åring, men det var først noen år senere debutsingelen og undergrunnshitten «P's and Q's» ble sluppet.

Siden den gang har rapperen gitt ut fem studioskiver, halt i land priser og anerkjennelser som Best Newcomer (Urban Music Awards, 2005), Channel Us «Best of British»-pris, BRIT Awards-nominasjon i kategorien Best Urban Act, samt flerfoldige MOBO-nominasjoner og -priser. Som om ikke det var nok ble han på nyttårsaften i 2005 annonsert som en av «London’s Heroes of 2005» av ingen ringere enn daværende borgermester Ken Livingstone. En ganske stram CV, med andre ord!

Debutskiva «Home Sweet Home» fra 2005 endte som nummer 36 på UK Albums Chart, debutoppfølgeren «London Town» fra 2007 solgte til sølv, og både det tredje og fjerde albumet «140 Grime St» (2008) og «Method to the Maadness» (2010) la seg inn på topp 50-lista da de ble gitt ut. Deretter skulle det ta seks år før rapperen ga ut noe nytt - og albumet «Made in the Manor» fra i fjor var virkelig verdt ventetiden.

Albumet landet på en åttendeplass på UK Albums Chart, og vant MOBO-pris i kategorien «Best Album».
Musikknettstedet mente «Made in the Manor» er «an album with depth, and will please both hardcore grime-heads and casual fans. You’d have to be mad in the manor not to love it».

No. 4
«En forbausende flott oppvisning i kammerpop på oslomål» skreiv Dagbladet om oslobandet No. 4s debutskive «Henda i været» da den ble sluppet på nyåret i fjor, og skjenket like greit skiva fem øyne på terningen.

Og det var ikke bare Dagbladet som var raskt ute med lovordene om debuten: også Ny Musikk Hver Dag, Dagsavisen, Under Dusken og Universitas var blant redaksjonene som slengte både toppkarakterer, skryt og rosende omtale etter bandet.

No. 4, bestående av Emilie Christensen, Julia Witek og Ingeborg Marie Mohn, har spilt sammen i en årrekke allerede, og med albumet «Henda i været» ble det bevist at både bandet og verden i seg selv var klare for mer enn debutsingelen «Lite og stort» fra 2014.

Trioens lydbilde bærer preg av skolert visepop, men ser man forbi et polert uttrykk og stuereine melodier ser man raskt tounge-in-cheek-humor, vidd og detaljrike arrangementer. Eller som Under Dusken skreiv i sin omtale av «Henda i været»: «Dette låter friskt, nytt, og er hundre synthpads mer interessant enn innadvendte kunstpopjenter eller melankolske menn med kassegitar. No. 4 fargelegger dette ellers grå og triste norske poplandskapet med noe vittig, koselig, folkelig, og ikke minst sykt fett».

Steamdome:
Tittelen komponist Ola Kvernberg har valgt å gi sitt nyeste prosjekt er ikke tilfeldig. Steamdome er rendyrket perkussiv musikk. Progressiv og brutalt fremadstormende som et løpsk tog. Livsbejaende, surrealistisk og svulmende som Sergio Leones spaghettiwesterns.
Med en særegen miks av klassisk og rytmisk musikk ble utgivelsen av suiten The Mechanical Fair omtalt som «et mesterverk" og "den beste filmen du ikke får se i år" da den ble utgitt i 2014.
Steamdome skifter spor og raser inn i et landskap hvor rytmemønstre, puls og groove dominerer. Sjangeren "fenalårswestern" ble brukt for å beskrive den orkestrale forløperen. Beskrivelsen passer muligens enda bedre nå. Med tre av landets mest nyskapende trommiser ombord, byttes buer, strenger og harpiks ut med stikker, metall og og et vell av trommer. Steamdome damper av visuell energi. Musikken snor seg mellom steile klipper, enorme panorama, krappe svinger, stup og nattlandskap hvor det eneste holdepunktet du har, er den suggerende rytmen fra et tog som aldri stanser.