Ingenting er som å høre på musikk sammen med Lou Reed. I det ene øyeblikket renner tårene over et vakker parti, i neste slår han hull i lufta når riffet kicker inn, forteller en gammel venn, og vi får liksom bekreftet at Lou Reed virkelig var en av oss, en slags sjelevenn hvis musikk var mannen selv og intet spill for galleriet.

27. oktober var det 5 år siden det ble våpenvhvile og full tilgivelse i rockmusikkens verden da gatepoeten og rock`n roll-dyret gjorde oss et stygt pek; et stikk enda verre enn det forhatte Metallica-samarbeidet «Lulu». Stoiske Mr. Reed gikk hen og døde, hvilket bortimot var det eneste man ikke kunne forvente seg av Den Standhaftige. Selv ikke etter en velpublisert levertransplantasjon et halvt år tidligere. Lous siste sukk forble altså Lulu, den rabiate dødskampen fra 2011 som i dag høres langt mer spiselig ut; fortvilet, desperat, og gripende. Opinionen er også som vanlig i ferd med å svinge i artistens favør; Lou leder an, vi følger motvillig etter. Bowie bemerket: - Lulu er Lou`s siste mesterverk, og vet man noe om kompisen David så er det at han var framsynt.

Døden forløste Lou Reeds anspente tak på sitt kravstore og til dels motvillige publikum. Alt han gjorde bestyrtet oss til siste strofe for han lå alltid så langt foran og vi trengte årevis på å fordøye hver utgivelse. Reeds kjente musikk-viv Laurie Anderson ble ca 240 mill. kroner rikere denne sorgens dag i 2013, et beløp som kanskje gnager litt hos mang-en musikkjournalist hvis lille hevn over Reed etterhvert begrenset seg til regelmessig å bemerke at Reed (til tross for 13 gull, sølv, og platina plater) ikke selger like mange album som Bruce Springsteen. Kan så være men hvis man tar utgangspunkt i Spotify som toneangivende for artisters holdbarhet per i dag kan man ved å slå sammen de 3 hotteste låtene lese at Lou Reed bortimot havner i klasse med giganter som Bob Dylan, Tom Petty, Bowie, og nettopp «The Boss». Med ca 230 mill. spillinger svever Lou milevis over Tom Waits og Peter Gabriel (under 50 mill), Nick Cave, Patti Smith, Bryan Ferry/Roxy Music, og Leonard Cohen (60-90 mill), Alice Cooper, Rod Stewart, Neil Young, og Iggy Pop (150 - 180 mill). Lou selv hevdet alltid: «I`m playing for keeps» og det fikk han veldig rett i.

Lou er innerstan mot drabantbyen, hipstere mot flower power, mot landsbygda, og alle de rettroende do-gooders. «City slicker» Lou Reed vakte nesten like mye irritasjon, avsky, og misunnelse som beundring, for han var ute av stand til ikke å representere storbyens innvoller. Han var aldri pressens yndling, ingen norgesvenn, heller ingen venn av etablissementet, hverken rødt eller blått (selv om han var konservativ og slik mistet sin første store kjærlighet Shelly). Likevel ble han invitert til å spille live for Clinton i Det Hvite Hus og fikk en mengde store utmerkelser verden over, for den upolitiske merkevaren Lou Reed er global. Pressen ga opp å slakte Reed på samme måte som Ramones etterhvert overmannet både pressen og folket. Likevel yndet musikkjournalister å underspille Lous betydelige kommersielle karriere; selv pop-perlen Transformer ble ved utgivelse slaktet i USA (pga den forsmådde Robinson-kritiker-klanen som nedla embargo) og sølvplata Berlin fra 1973 ble aldri benevnt som annet enn en fullkommen fiasko. Det ble aldri nevnt at den nådde 7. plass i UK og 13. i Frankrike. Denne seige motarbeidelsen gjorde sitt til at Lou var, la oss si, mindre elskverdig i møte med disse «laveste form for eksistens» som han benevnte musikkjournalister. Som takk fikk han spikret et universelt portrett som vrang, kjip, og måtelig vellykket som plateartist.

Gidder man å lese 10 - 20 biografier finner man ut at det sedvanlige skrekkportrettet stemmer dårlig. At flere sanger, endog hele album, hyller gamle venner og nye kjærester, var en tidlig indikasjon på sentimentalitet og på at den kvasse pennen og munnen bare var toppen av det episkt romantiske isfjellet. I ettertid vet vi at han tok seg godt av gamle venner (- Lou always paid for everybody, even rent) som ikke var like priviligerte (en som var priviligert, og trolig litt storsnutet, David Bowie, fikk seg en solid omgang juling i full offentlighet på restaurant i London 1979), og at kvinnene hans, inklusiv transen Rachel, var inspirasjon for det meste av musikken og livet hans.

Men det er gjennom kunsten vi skal kjenne artisten, og det som umiddelbart slår en ved den familiære stemmen er at mannen formidler livet selv, for Lou Reed skånte aldri seg selv i møte med livet, og ballasten ga han autoritet. Populærmusikk blir ikke mer autentisk, og kontakten oppleves personlig og skremmende nær. Lou Reed-musikk er billedlig, underholdende, til og med slående dagligdags, og selv når selvironien råder kan det fort slå over. Ord båret fram av barberblad-barritonen kutter uvørent inn og det kan være vanskelig å unngå en krypende egenrefleksjonen; fortrengt materie gis ny kraft av mannen som setter ord på det unevnelige. Det er en deltagende affære å lytte til Lou Reed for lengre unna bakgrunnsmusikk er det umulig å komme. Lou Reeds kànon er art mimmicking life, en emosjonell berg og dalbane - ikke for de lettskremte.


ROCK`N ROLL HEART, 1977
Punken kan kontres med en svingende jazz-rock skive. Believe in Love er like godartet som forgjengeren Crazy Feeling, åpningslåta på albumet Conney Island Baby året før. Men denne gangen er det blåsere og det svinger lekent og sprudlende. Bangin` On My Drum får oss på rett kjøl, det er groovende R&R, sugende gitarboogie levert av Selveste. Derfra blir det direkte manisk på Follow The Leader. Kompet formelig rister til en absurd tekst. Det er blåsere i støt, det koker, og man må bare humre for det fenger unektelig, mannen er i uhøytidelig toppform. Organisk R&R behøver ikke nødvendigvis en masse tekst. You Wear It So Well toner inn og det senker seg uro; hva skjer? Er hun syk, skal hun dø? Tonene og gravalvoret i stemmen bebuder tunge tider. Heldigvis hjelper et fantastisk band til med å bære antydningen om sorgfulle minner og en tung framtid.
- All of those stories, yeah that you got to tell, hey you weare it so well, and your face hide it so we can`t tell. Can`t tell from your face that you knew it so well.

Nå tordner Lou Reed av indignert empati, og vi skjønner at en kjær en har opplevd noe grusomt som bare Lou Reed ser sporene av. Lou Reed ser alt, og deler med oss innvidde. Slik er vårt forhold. Ladies Pay tar det hele videre per piano og Lou`s imponerende gitarspill. Sakralt nydelig, illevarslende, Lou Reed på topp av hva som emosjonelt presteres kan. Også er det dags for rock & roll igjen, selvironisk og artig, tittellåta er en lettelse!
- I guess I am dumb cause I knows I ain`t smart, but deep down inside I got a rock and roll heart. Yeah yeah yeah! Sheltered Life er så presist og nyansert sunget at den fikse ironiske humoren oppleves komplett selv uten å skjønne ett ord engelsk. Og hvem åpner forresten en låt slik?: - Hey now bitch! You better pack your things get out of here quick! Vel, Reed gjør på Temporary Thing. Og alt mens den brautende punken raser.. Det blir banalt å stadig nevne urbant, men det er nettopp den kvaliteten som er mye av tiltrekningskraften ved musikeren Lou Reed: han deler en utilgjengelig verden med oss.

Bangin On My Drum. Rock`n Roll Heart 1977
Goodtime rock & roll. Ingen bullshit her. Lou selv på gitar.



Follow The Leader. Rock`n Roll Heart 1977
Uforlignelig speed-jazz som de fleste trommeslagere bare kan drømme om å kunne takle. At Reed følger vokalmessig på er omtrent et under men det har nok også noe med speed å gjøre.


You Wear It So Well. Rock`n Roll Heart 1977
Men så blir det illevarslende. Lou får øye på nettopp det hun prøver så hardt å skjule.


Ladies Pay, Rock`n Roll Heart 1977
From bad to worse! Skjebnesvangert piano antyder hva Lou`s egen gitar bekrefter; uunngåelig frenetisk kollaps.


Rock & Roll Heart, ditto 1976
Swing, sug, og selvironi, det er ofte formelen og her gjort til perfeksjon.


NEW YORK, 1989
Lou blir drittlei og lettere politisk. Heldigvis ikke lei av å rocke, men av all dritten i samfunnet. Romeo Had Juliette åpner, et stykke deadpan guitarrock’n roll umulig å riste av seg. Potent bass ligger nesten ovenpå de bistre gitarene, og DEN isfront-stemmen. Lakonisk males et portrett av hvor søplete New York er blitt, ja selv uten ord ville vi skjønt hvor han vil hen. Det er nesten umulig å ikke sitte hele plata igjennom. Den generelle indignasjonen settes i en ramme av fornøyelige tekster og propellert twin-guitar-drum-bass-rock’n roll. Good Evening Mr. Waltheim, Hold On, og Strawman, aldri har vel Lou Reed, (eller andre) tilbrakt så mange minutter på rad i hardrock-nirvana. Det er noe med lyden, de bitende gitarene uten fuzz. Han roer ned med å lansere en hval legende, The Great American Whale, og kåsere så rundt sitt vordende barn, leker Andy Warhol, ja mannen leker seg gjennom sitt kommersielle comeback, sin milepæl. For en måte å avrunde musikkens dårligste tiår på. Gullplate befestet Lou som aktuell, viril, og skapende, mens de andre store tråkka vannet eller sank i forsøket.

Romeo Had Juliette live 2004. New York 1989
Store glis ledsages av dbl.gitar attacks: det varmer å se Lou, bandet, og 10 000 fans kose seg glugg ihjel.


Hold On. New York 1989
Fortfilm fra rennestenen, bysøppel blir til dødlig hardrock. Musikken er by og det er autentisk, for byen er ikke stum. Og hvordan er det mulig å si så mye rart, spennende og artig så satans fort, og så fordømt tydelig!? Genialt var det til og med før mannens tøffeste riff ever slo inn veggen.


Good Evening Mr. Waltheim. New York 1989
Et ustoppelig driv fra første takt, er det mer å gi da? Ja. For gitarene biter halsen over på deg og sangeren spytter deg i trynet. Krigerkongen er virkelig bøs her – look out! sleipe politikere, Lou ser dere!



CONEY ISLAND BABY, 1976
Behagelig soft glad start: akustisk gitar langt fremme, country solo gitar, det låter litt amerikansk Ziggy Stardust, helproft lydbilde. Vokalen setter inn, og alt blir bare deilig ala Transformer. Crazy Feeling er så happy, så glatt og polert; det er sjelden Lou Reed er bortimot naiv, behagelig sådann, og koringen er så smakfull. Uskyldigheten holder ut første låt. Øksehøgg gitarkomp og kubjelle: Charlie`s Girl er hyperurban i uttrykket. Musikken stamper og rykker for Lou er pissed på Sharon som har tysta og igansatt et narkoraid på han og bandet:
- If I ever see Sharon again, I’m gonna punch her face in. På She`s My Best Friend blir det intenst. Superb lyd og intensivt uten å bråke med instrumenter, tvert i mot, smakfull kraftig back-up vokal understøtter Lou som synger av full hals. Reed befester seg som vokalist og bandet kunne ikke vært bedre når det går mot rullende riff-forløsning. Denne gangen har han overgått seg selv i å finne gode musikere og lydprodusent. På Kicks blir det helt avsindig når destillert urbanisme spilles inn rundt Lou og kompisenes intime hjemmefest. Makabre Lou holder hoff og deler sin fascinasjon for knivdrap som det «ultimate kick», et kick som bekrefter stil. Ikke engang sex kommer opp mot å kutte opp en dust man har tatt med hjem.. Transformer goes psycho...mannen og artisten Lou Reed er ute av stand til ikke å være usmakelig og livsfarlig, og det settes til fengende psykotiske jamming der trommis og gitarist overgår hverandre i temasupport. Så er det også Coney som følger Transformer på Spotify rankeringern per idag. Den intense tittellåta er en episk reise i oppvekst og kjærlighet, og det er transen Rachel som skal bære hans barn...

Coney Island Baby, live 1984. Ditto 1976
Intenst, vilt og vakkert.


Kicks, live 1977. Coney Island Baby 1976
En temmelig overbevisende video-manual på gleden ved å kutte opp en forventningsfull elsker... for drap er bedre enn sex. Kanskje ikke uten grunn at låten også er kuttet halvveis. Lou Reed i farlig flight her altså.


NEW SENSATIONS, 1984
80tallslyd og kun mannen selv på gitar. Intet kan imidlertid bremse et knippe suverene låter frontet av MTV-swinglåta Love You Suzanne. Alt leveres med fart, humor, og glede. En sober Lou Reed løfter lista etter forrige utgivelse (Legendary Hearts) betraktelig og unngår å bli makelig. Hør det episke tittelsporet om nye verdier, katarsis, og renselse, My Friend George (til en gammel skolekompis), Fly Into The Sun, Down At The Arcade, og makeløse Doin` The Things That We Want To, som Dylan bemerket at han gjerne skulle ha skrevet.

Doing The Things We Want To. New Senstations 1984
Scorsese, Sam Shepard, New Yorks filmverden betraktes i Lou Reeds levende bilder.


New Sensations. Live 1984. New Sensations 1984
Lekende live.


I Love You Suzanne, New Sensations 1984
MTV boostet Lou Reed godt i USA på midten av 80-tallet, og dansen sto han for selv visstnok.


BLUE MASK, 1982
Naken instrumentering, sobert levert. To flerrende gitarer og fretless bass. Høy musikalitet fremfor stor lydproduksjon. Og det holder i massevis. My House er ektefølt i sin nakenhet. Den dunkle stemmen tar oss ned et sted under kjelleren når mentor, kjær venn, og poet Delmore Schwartz manes tilbake via spiritisme. The Gun. Vel, Lou finner det nødvendig å gjenskape en gisselsituasjon, hvordan det er å få en selv og familien krypende rundt foran våpenmunningen 22.juli-style...nei, det er ingen tanke man leker med til daglig. Ikke før man spiller Blue Mask daglig. På tittellåta brøler og tordner Lou så det bevrer ned i sokkene.
- I made love to my mother, killed my father and my brother, So what am I to do?
Og vi tror han. Lou lager ikke musikk, han slipper bare ut litt av sjela si. Aldri har vel fyllik-livet blitt beskrevet fiffigere og mer fengende enn på Underneath The Bottle» Humoristen Lou legger komikken rett i stemmen også på snedige Avrage Guy. Waves Of Fear er mørk og videreutforsker paralyserende frykt uten at det blir deprimerende, tverdt imot. 80-tallets mest reinspikka rockeplate avrundes med Reeds definitive tour de force vokalprestasjon siden Perfect Day 10 år tidligere. Bombastiske Heavenly Arms hentyder til tidligere SM-stripperske nå ektefelle Sylvias` fortreffelighet. Twin-guitar kompet bærer; en grov, den andre vakkert ringende, ledsaget av bassist Saunders` sakrale falsettokoring skal lytteren være under middels romantisk for ikke å kjenne hjertesukket på kroppen.

Underneath The Bottle. The Blue Mask 1982
Festlig låt om drukkenboltens slitsomme hverdag. Ubetalelig.



THE BELLS, 1979
Lou utfordrer stemmen og finner gull. Et merkelige lydbilder kler de mange eiendommelige stemmepraktene Lou engasjerer for å uttrykke det sprikende stoffet han har på hjertet i denne opptørk perioden. Foregående album Steet Hassle bebudet ekspansjon og The Bells tar den helt svingende ut. Pianoboogien Stupid Man spruter infernalsk avgårde når han for første gang høres direkte krakilsk ut, han blør ut selvbebreidelser over manglende evne til å ta vare på sin lille datter som venter håpefullt et sted: - But please tell, my baby daughter that I’m tied up now but I’ll be home soon, I’ll be the daddy that I otta... I stedet raser han rundt i fylla med sjåffis, fester og angrer, det er vilt og galt, likevel skjønner vi akkurat hvorfor han ikke greier å rive seg løs, for kjendislivet omslutter ham og det går ikke å hoppe av. Her er folkeparksrock, streit rock`n roll, og avantgarde i skjønn forening med boogie, familiedrama, og en dyster discolåt. Avsluttes med en sår hyllest til Chaplin der Lou når dypets dyp på vokal. Kjekke Lou på covret av en ytterst spennende og oppriktig utgivelse – alt mens han drev og kutta ut junk. Hør With You, Boogie With You, Stupid Man, Families, og City Lights og Looking For Love som høres ut som om James Last komper Lou Reed på Momarkedet. Ubetalelig komisk saxofon. Tittellåta er periodevis fantastisk men kunne nok for mange med fordel vært 8 minutter kortere.

Stupid Man. The Bells 1979
Gripende om rockstar dilemma; fest, omsorgssvikt, bonanger, og selvbebreidelser. Lou sjeldent frenetisk og krakilsk.



SONGS FOR DRELLA, 1990
Med Velvet kumpaner John Cale skapte de en leksikon-skive som står som template for hva som burde ha startet et skred av info-/lære albumer av kjente artister som synger biografisk om spennende mennesker. Ingen plukket imidlertid opp hansken, for dette kunne ikke ha vært lett. Lou og John leverte likevel langt over alle støvleskaft et monumentalt verk om kompis og inspirator Andy Warhol. Særlig Lou slet med dårlig samvittighet og behøvde å lette sitt hjerte og samtidig kutte vårt til blods: - Hello Andy it`s me, I haven`t seen you in a while, I wish I talked to you more when you were alive. Man blir jo på gråtenav mindre. Kun piano og gitar er normalt ikke en formel for tøff rock’n roll, men når Lou Reed i Trouble With Classisists og Starlight vrenger seg og instrumentet til det ugjenkjennelige mangler intet. Cale vet også å fylle ut, svinge, og kledelig briljere hvor enn det måtte være en åpning eller behov. Da skjønner vi altså hvordan VU kunne være så lissfarlige back then.

Smalltown, live 2000. Songs for Drella (med John Cale) 1990
Tungt, artig og funky. Og satan for et band.



BERLIN, 1973
Vaudeville grøss! Nakent piano, kabaret og kafè vibber, sigarettdis og Marlene Dietrich.. men det ulmer av tragedie. Naken er også den fullstendig tydelige varme stemmen som skuer tilbake...over et litt angrende piano. Tittel-introen toner forsiktig ut og plutselig sparkes døra og halve veggen kontant inn av et bass/ tromme/ piano/ katapult-angrep. Før røyken har lagt seg står han midt i rommet, mitt i hodet, og Nosferatu selv kunne umulig ha frosset oss fastere, for stemmen er urban kulde personifisert og den messende likegyldigheten er så illevarslende at ordenes mening omtrent blir overflødige:
- When she walks on down the street, lang foruroligende kunstpause, og så:
- She`s like a child staring at her feet.
Lady Day er Lou Reeds golde portrettering av en kveld i Billie Hollidays liv, et liv vi helst vil slippe å dele for oppturene kan umulig forsvare isolatet som følger. Lady Day er også 3 minutter med frysning på ryggen. Men Of Good Fortune starter som en lettelse. Uskyldig observerende er den nesten lyse stemmen nøytral, men raskt blir det foruroligende. Vokalisten Lou Reed vrenger over i grøssende bitter sarkasme og øksehøgg-girarkompet understøtter alvoret. Det blir 3 nye minutter med kjølig rygg. Albumet Berlin er ikke for de aller minste, men hver klump i halsen ledsages av den vakreste lydproduksjon et studio kan oppdrive, og den filmatiske reisen er for gripende til å skippe, så vi tar turen igjen ved første anledning, og reflekterer over egne feiltrinn.
- They`re taking her kids away, because they said she is not a good mother. Mommy! Mommy! (barnegråt). Berlin fikk senere sin fulle rennesanse i 2007 med både liveplate, DVD, og en høyprofil turnè med gitarist Steve Hunter og produsent Bob Ezrin tilbake på plass.

Lady Day, Berlin 1973
Vaudeville fra gravkammeret. En kveld i Billy Holidays golde liv er til å ta og føle på. Berlin var top 10 albumet journalistene elsket å hate i tillegg til å henge det ut som den kommersielle fiasko det aldri var. Et tidlig eksmpel på fake news.



STREET HASSLE, 1978
Vår mann som bandleader avantgarde og vokalist grande. På dette tidspunkt er merkevaren Lou Reed så solid spikret på stjernehimmelen at han tillater seg hva som helst uten tanke på kommersialitet. Introen på Gimme Some Goodtimes er hysterisk morsom når Lou møter en fan (lett-gjenkjennelig som farget) hvor en komisk passiar utspiller seg. På Dirt er både stemningen, den sagende gitaren, det brutale kompet, og ikke minst stemmen noe av det uhyggeligste som finnes på vinyl. Syrlig, med en PH nær 0 når manageren hudflettes hjerterått. Dette er ikke fiktive knivdrap, det er kullsvart hat mot et levende menneske, og
ingen kan uttrykke det så dypfryst som dødsstemmen til Lou Reed når den syder og fråder i avsky. «You really don’t want to be yelled at by Lou Reed» forteller en rystet maler-venn som la til at han bare ønsket å skylle seg ned i do når han fikk kjeft ved et tilfelle. Tittellåta er et trekant-drama, en episk reise i kynisk narkomani, der damas overdose hjemme hos en kompis avstedkommer en debatt mellom elskeren og verten. Først bare om å innse fakta uten å ta det personlig: - Oh when someone turns that blue, Well, it's a universal truth, Then you just know that bitch will never fuck again, og litt senere hvordan kvitte seg med liket: - And I know this ain't no way to treat a guest, But why don't you grab your old lady by the feet, And just lay her out in the darkest street, And by morning, she's just another hit and run. Springsteen bidrar på et helt vers og jeg-personen kommer angrende og lengtende astralt ut på andre siden, men ikke før han har melket oss for medynk. Et hypnotisk chello-tema bærer den 11 minutter lange låta full circle.
På I Wanna Be Black blir det ustyrtelig morsomt når Lou er lei av å være jøde. Han vil heller være svart og ønsker seg rytmesans, et harem av horer, stor kuk, lang sædsprut, ja alt det som de mørke har, og det uten grense: - I want to be like Martin Luther King, And get myself shot in the spring. Musikalsk er albumet Street Hassle deilig sprikende. Koring, blåsere, strykere, den eneste konstanten er en uhyre tørr og kontant skarpromme som gir et høyst nødvendig back-beat i det svingede sammensuriet. Nevnte jeg forresten dødsfunken Leave Me Alone? Grotesk.

Dirt. Street Hassle 1978
Pillrotten gitar, den sleipeste vokalen noensinne, fortreffelig! Til og med trommene er usmakelige. Teksten? Edder og galle, destillert forakt for manageren. En baddass perle. Tøft nikk til 60-tallsrockeren Bobby Fuller verdsettes.


I Wanna Be Black. Street Hassle 1978
Urkomisk. Lou vil heller være «black» med stor kuk og hore-harem enn en forpult jødisk student. Ja også vil ha gjerne bli skutt slik som Martin Luther King in the spring.


ECSTASY, 2000
Tung rootsrock drevet av fuzz-bass, knalltøft fra første anslag. Lista ligger høyt, man tenker seg mer «New York», bare tyngre. Men nei, etter et par hektiske låter blir det stor spredning. Ikke før 3. låt, laidbacke Mad, føler vi at det velkjente geniet er i sving; ikke før vi må le og paralleller til egne erfaringer uvilkårlig flimrer over netthinna: - I know I shouldn't had someone else in our bed, But I was so tired, I was so tired, Who would think you'd find a bobby pin? Tittelåta ligger i slakk bossanova, Modern Dance og Tatters er behagelige der bass og barritone-stemmen smører øret, inntil sistnevnte tar forløsende av. Fullkomment blir det på Future Farmers Of America der Lou slipper løs hestenet; han knurrer, gurgler, glefser, og ja, han biter. Teksten biter til og med på papiret, men bak Lou`s krigshyl er det overpotent ledsaget av et bitende gitartema. Artisten evner i sitt ørtende år og utgivelse å overgå tidligere rask-og-rasende angrep; det er forfriskende når milenniumet starter slik. Etter Farmers blir resten av skiva for bonus å regne. White Prism er eksplosiv, Rock Minuet er bossa-pervo-nova, hakket drøyere og derfor morsomere enn Ecstasy. Baton Rouge, kun akompagnert av kassegitar og bass er skilmisseavkledning nakent, modig og ikke minst kostelig: - I see us with two and a half strapping sons, One and a half flushed daughters preparing to marry, And two fat grandsons I can barely carry. Ecstasy avrundes euforisk av drivende «big-Waterboys-music»: Big Sky er rensende forsoning, alle løse tråder samlet. Lou Reed i ettertid ble mer eksprimentel så Ecstasy ble stående som hans siste renrase rockealbum. Det sagt, det er mye god rock på både Raven og Lulu.

Future Farmers of America. Live Letterman. Ecstasy 2000
En av de få som ikke myknet med årene.


Jealous Guy, 2001
Lou river ned huset på John Lennon tribute night i Liverpool. Vet ikke hvor Lennon ligger, men så dypt begravet er han neppe at han gikk glipp av dette.


MAGIC AND LOSS, 1992
Sakralt, vakkert og pinefullt. Lou takler det værst tenkelige. Magic er New York light, det mangler liksom 1 gitar, og Lou observerer innover. Likevel ruver den med deilig definert rund og myk lyd. What’s Good fyres også lystig av i magi og ikke i tap. Power And Glory og Magician tar det ned et par hakk. Stemmen ligger oppå musikken og Legendary Little Jimmy Scott bidrar eminent når artistene lister opp alt livet har å by på for så å dissekerer døden i både fysisk tortur og uutholdelige ringvirkninger av sykdom og exit. Kona mi begynte å hylgrine 2 minutter inn for kun døden selv er mer overbevisende enn Lou Reeds portrettering av fenomenet vi helst styrer unna. Likevel tar vi vår straff fordi det er så smakfullt og treffende. Sword Of Damocles er uskånsomt billedlig: - I see the sword of Damocles right above your head, They're trying a new treatment to get you out of bed. Et besatt dommedags-driv jager låta fremover og sverdet vris inn. Selv vi som ikke har opplevd strålebehandling på nært hold rystes. Lou forsøker å låte uberørt og observerende, men den bevrende lett anklagende stemmen truer med å sette han selv og lytteren ut av likevekt. Videre er det begravelse, refleksjon, og selvmord på tapeten. Ikke akkurat easy listening. Helten lar seg imidlertid ikke så lett knekke og voldelig rock’n roll er hans respons: - It wouldn't cross my mind to break your neck, Or rip out your vicious tongue, You are a violent messenger, And I'm not above your taunts, And if you hit me you know I'll kill you, Because I'm the warrior king. Godt vi har Lou Reed ved vår side når dødskampen raser i hjemmet, for han tør der andre tier.

Sword of Damocles. Magic And Loss 1992
Kreft så nært vi tør. Groovet selv sier mye, også synger han så deadpan helt på grensen.


Warrior King. Magic And Loss 1992
KrigerKongen av New York på krigstien hos Letterman.


TRANSFORMER, 1972
Lett og lystig klassiker. Stemmen er så luftig, man kan formelig se for seg flisa som blafrer i saxofon-munnstykket, for Lou`s stemme er liksom bare èn blandt de dype blåserne: Tuba, alt sax, og trombone. Perfekt balansert mellom disse lydene fletter Lou Reed inn sin aller mest smektende stemme. Slik skaper han, Bowie, og Mick Ronson en av rockens mest behagelige og underholdende plater. Det gjør heller ikke noe at låtene er evergreens som Perfect Day, Walk On The Wild Side, og Satelite Of Love. Kun Vicious skjemmes av en uvøren gitarlyd. Likevel, global suksess og platinum plate i UK.

Walk On The Wild Side, live 1985. Transformer 1972
Transene står på barrikadene i 2018, men i 1972 holdt de lav profil – inntil Lou Reed ga dem «15 minutes of fame» med denne klassikeren.


Perfect Day, med Pavarotti 2002. Transformer 1972
Artig halv-improvisert kuriositet.


SALLY CAN`T DANCE, 1975
Bombastisk tung med mye vokalekko ble Sally en storselger i USA. Albumet åpner med 2 uinspirerte kutt, men på dystre slepne Baby Face tilgis alt. Bistert likegyldig og tilbakelent, observatør Reed foran et foruroligende komp der gitaren evner å understreker hver fengslende setning. Også den første falsetto siden Velvets dager.
NY Stars innledes av så fengende riff at tonearmen nesten hopper av platespilleren, og de etablerte tungrock-bandene blir overflødige, for de har ikke Reed på tekst og selvparodisk vokal (tilgjort jentestemme): - They say: I'm so empty, no surface, no depth
Oh please, can't I be you, your personality's so great.
Kill Your Sons er sugende beintøff hardrodk og ikke minst hysterisk morsom:
- And sister, she got married on the island and her husband takes the train
He's big and he's fat and he doesn't even have a brain
New York speedfreaks speiles i lyd og bilde, for dette er ikke skuespill. Lou Reed setter døra på glatt, vi ser inn, og grøsser av fryd. Som kompisen min sa: «- Jeg skulle gjerne vært narkoman, om så daua, bare for å oppleve den verdenen der». Sally avrundes av en tilforlatelig, sår, hyllest til en skolekamerat som ikke taklet livet og hoppet foran t-banen. Men halve plata går altså på tomgang. Tittelåta skjemmes av anmasende blåsere og vokalen er litt lav.

Kill Your Sons, Sally Can`t Dance 1974
Slepen og spydig, blonde Lou på sitt minst sympatiske og aller kuleste.


GROWING UP IN PUBLIC, 1980
Med synth og uten (særlig mye) alkohol ble resultatet sobert og lite rock-star aktig. Synth og keyboard langt fremme i lydbildet gjør Growing til en litt datert og selvironisk affære, ikke så rocka som mange tidligere album. Covret viser en merket usminket virkelighet, ikke et pop-idol. Ærlighet er hva Lou søker i liv og kunst når han skiftet ham og kvittet seg med langere, snyltere, plateselskap, transen Rachel, og en urban livsstil som holdt på å ta livet av ham. Lou kjøpte hus på landet, snøscootere, motorsykler, offroad biler, alt som kunne forankre og rense. Og kreftene kom da også; åpninga How Do You Speak To An Angel er festlig. Kompet er lystig, til tider dramatisk, men langt fra kjedelig, for det setter seg aldri og svinger alltid. En godartet start leder mot oppgjør og vår mann henter fram storstemmen og allerede i første låt er albumet verdt pengene. So Alone holder minst samme nivå bare med et enda merkeligere komp og en enda morsommere og særdeles selvironisk tekst. Jevnt over er Growing underholdende med et tungt sug der piano og bass henger tett ihop. Også litt greit å få en pause fra 15 minutters kakofoniske komposisjoner..

So Alone. Growing Up In Public 1980
Selvironisk selbilde-komedi satt til en vanvittig melodi og enda mer absurd rytme – og tekstet!.



LIVE - LEVENDE OG VARIERT

TAKE NO PRISONERS, 1978
Live Stand Up, kunne den hett. Lou Reed som bandleder og komiker. Et frenetisk publikum får oppleve Lou ei hel uke på Bottom Line i New York. Dette er bare så artig, så kraftfullt, så sprell levende. Kordamer, blåserekke, og en sylskarp frontfigur som lager rock og gjøgleri av alle muligheter underveis: fra publikum, politiet, dørvaktene, journalistene, bandet, og hans eget hode. I tillegg ultimate versjoner av Street Hassle, Coney Island Baby, Berlin, og Pale Blue Eyes. Prisoners er the next best thing to being there. Og the everyman band er en utstrekning av bandlederen selv som nyter hvert sekund skamløst og spiller på hele stemmeregistret fra gysende hvisking til den arresterende utestemme. Utvalgt pc-not-sitat: «It’s hard to find a good nigger these days.

Sweet Jane, Take No Prisoners live 1978
Avsindig trøkk, avsindig morsomt, stand-up rock’n roll på aller høyeste nivå uansett artist – Her levert av et storband i fyr og flamme bak Kongen Av New York live hjemme i kjøkkenhagen. Så slipper han også alle hestene løs og tar det for gitt at publikum er dønn på hans frekvens hele uke igjennom på Bottom Line.



PERFECT NIGHT IN LONDON, 1998
Litt unplugged men mye rockn’n roll. Lou sitter ned med kassegitaren og det i seg selv er litt foruroligende. De 3 første sporene tar heller ikke særlig av men så begynner det å ulme; det er kurvfletting når 2 gitarer groover og leker, den akustiske lanserer et nytt tema som faktisk løfter kjente kjære Vicious. Lou med band er ett og oppnår lett rockens etterlengtede dynamikk, hvilket trommis «Thunder» skal ha mye av æren for der han følger skyver eksloderer eller drar, akkurat der og når det trengs. Dynamisk briljering, tøylet villskap, organisk sugende uanstrengt rootsrock. Psycholåta Kicks i ny kledelig drakt, og vi som trodde det var umulig å gjenskape originalens infame uttrykk. Gladlåta New Sensations går også helt av skaftet der intensiviteten skapes i intensjon og holdning. Just Perfect!

Vicious live 1997. Sat down and laid back. Ny og groovy versjon av Transformer-klassikeren.


ROCK`N ROLL ANIMAL / LIVE, 1973 (begge fra samme konsert)
Ah, balls out live! Alle forventninger til både Lou og Velvet Underground tidlig innfridd. Uimotståelig hardrock sparkes ut; en selvsikker vokalist flanket av et musikalsk godstog presterer de hotteste versjonene av Sweet Jane, Rock`n Roll, Vicious, Waiting For The Man og Heroin (som er bonechilling). Og satan for et backingband Alice Cooper gitaristene Hunter og Wagner fronter! Det ble gullplate i USA (for Animal) naturlig nok. Og Lou Reed ser avsindig ut på covret, endelig som det rocke-uhyre han høres ut som. I kjølevannet av disse utgivelsene begynte Velve Underground katalogen å kaste seriøst av seg. Reed back on top indeed!

Sweet Jane, live 1973. Velvet Underground Loaded, 1970.
Og slik dro Lou Reed opp interessen for de gamle Velvet-perlene og ble selv global stjerne.


LIVE IN ITALY, 1983
Grelt lydbilde kler materialet. Høyoktans-arenarock gjør ære på gammelt Velvet Underground materiale. Siste halvdel av konserten viser hvilket potensialet som ligger i Some Kinda Lova og Sister Ray når disse pakkes i medley og ute-arena krever ute-stemme. Når Lou Reed brøler fryser blodet til is - og det gjør han i 15 minutter. Brutalt.

Rock’n Roll, live 1983. Velvet Underground Loaded 1970
Hjemme på Bottom Line og litt tilbakeholden i forhold til arena-showene i Italia.


FOR IKKE Å GLEMME

Dette stykket skal helst ikke påkalle de dødes vrede, spesielt ikke mørkets fyrstes, og Lou Reed, 1972 krever oppmerksomhet. Et knippe halvferdige Velvet-låter utgjør en tørr og ektefølt utgivelse der bedårende I Love You alene påkaller bifall og man lurer på hvorfor den ikke finnes live et sted. Albumet oppleves som solid, om enn litt famlende, blottet for større-enn-livet karakteren som dukket opp fra og med Transformer. Legendary Hearts, 1983 er Blue Mask «uten», der hypergitarist Quine visstnok er mixet bort av Lou i etterkant. For fans er skiva likevel interessant med perler som Turn Out The Lights, Martial Law, og tittellåta. Mistrail, 1986 er noe hermetisk og heller svak; ironisk nok fikk den helt greie singlen No Money Down mye MTV-tid. Set The Twilight Reeling, 1996 holdt høy profil ved utgivelsen og i den grad lydkvalitet er viktig er albumet imponerende. Finish Line, Trade In, Hookywooky, og spesielt Sex With Your Parents er Lou Reeds egen world-/roots-rock der hans karakteristiske eggende, råtne, dype gitar presser musikken avgårde. Tittellåta kunne vært en klassiker men avrundes alt for tidlig. Raven 2003 er litt vel ambisiøs som dbl.album da det blir mye resitering og litt lite ren musikk. Perler som Who Am I hører likevel hjemme blant Lou’s mest gripende komposisjoner og Bowie’s vokal på Hop Frog fryder. Blind Rage gjør ikke skam på tittelen, den er brutal. Hollywood’s Steve Buscimi er perfect på lounge-låta Broadway Song. At sangeren hadde enda en bisarr stemme på lur visste vel ingen, derfor forferder gurglende Burning Embers frydefult. Raven fremstår knapt som det konseptalbumet det er lansert som, og godt er det. Lulu, 2011 med Metallica overgår det meste hva forventning og indignasjon angår, men la oss slå fast at The View er et innspilt jordskjelv, og at Hetfield harmonerer godt med Lou Reed’s vokal. Trommis Lars Ulrich forklarer videre: - Når Lou Reed ringer og sier «hei kom og vær backing bandet mitt» da nekter man ikke. Er det noen av dere som kjenner Lou? Han er ikke typen man avviser. Lulu er et passende farvel også fordi det gir oss år med gjennomgang og tilvenning, ikke ulikt Trout Mask Replica av Captain Beefheart.

Who Am I. Raven 2003
Evnen til å bevege bevarte Lou Reed til det siste.


The View (m. Metallica). Lulu 2011
Merkelig at dette framprovoserte så mye frustrasjon, for det er jo rimelig tungt og barskt, og Hetfield harmonerer godt med Reed.


This Magic Moment, Soundtrack Lost Highway (David Lynch) 1997
Magic for sure. Og for en shuffle bak Reed`s umiskjennelige gitar. Toppform på 90-tallet når han hyllet kompis og komponist Doc Pomus.


September Song, 1985
Hvis måneden September kunne snakke..og det gjør den her, over et spenstig komp og Lou`s gitar som legger seg helt øverst og løfter Kurt Veils klassiker til uante høyder. Tekstet!


Funky Hot Hips, Perfect (soundtrack) 1985
Knalltøft bidrag til en meningsløs 80-tallsfilm. Nok en perfekt liten sirkellåt ala Love You Suzanne. Sjekk gitarsoloen. Finnes ellers ikke på noen offisiell Lou Reed utgivelse.


I Love You, Lou Reed 1972
Første albumet ble ingen storselger men Gud hvor ærlig og vakkert det er.


Skrevet av Terje Ramstad.