1. Ghost - Prequelle

Eit av årets mest etterlengta album for mange kom ut fredag, då Ghost kom med oppfylgjaren til Meliora frå 2015. For underteikna var det også tilfellet, og spenninga var høg då eg tok på meg headsettet 00.20 natt til fredag, for å ta første lytt til det nye opuset frå det særeigne bandet frå Linköping i Sverige.

Prequelle er eit av dei albuma eg ikkje likte ved første lytt, men som eg no er på god veg til å elske. Frå å syntest det heile var for mykje pop og synth, er eg no fengsla av dei fantastiske melodiane og dei mektige refrenga, og er imponert over at Ghost har gjort noko nytt, men likevel levert så godt. Og sjølv om kanskje ikkje alle låtane står like sterkt åleine, står dei veldig stødt saman som ei plate. Eg gler meg til å sjå Ghost varme opp for Guns ’N Roses 19. juli, og ser fram til enda meir god musikk frå dette fabelaktige bandet i framtida, skrev vår anmelder Torger Havåg da han anmeldte albumet til 9/10.




2. Iceage - Beyondless

Iggy Pop har sagt om Iceage at de er “the only current punk band [he] can think of that sounds really dangerous.” Bedre skussmål går det vel knapt an å få.

Den danske gruppa har holdt på siden 2008. De startet opp som 17-18-åringer i punk-/hardcorelandskapet og kom med sitt debutalbum New Brigade i 2011. Etter det ga de ut ytterligere to plater, før de nå kommer med sitt fjerde album Beyondless. Jeg skal innrømme at jeg ikke har hørt veldig mye på Iceage før nå. Det er alltid fint å bli positivt overrasket over musikk, og det blir jeg når det gjelder Iceage. Det låter friskt og tøft. De fleste låtene er gitarbaserte, men det dukker sannelig også opp en og annen blåser innimellom. Som på tøffe Pain Killer, der de har tatt med en blåserekke. Her har de også fått hjelp av amerikanske Sky Ferreira på vokalsiden. Det funker veldig bra.

Iceage sin fjerde plate har overbevist meg om at disse københavnerne virkelig har noe å komme med både tekstmessig og musikalsk. Om du ikke har gjort det allerede: Sett av tid til å bli godt kjent med Iceage. Det har i hvert fall undertegnede tenkt å gjøre, skrev vår anmelder Ådne Evjen.




3. Jonathan Wilson - Rare Birds

Albumet starter faktisk med en djevelsk kul psykedelisk rocker. En tung, dunkel instrumental innleder et cabaret-aktig komp som liksom ruller avgårde langs broadway ikledd selve essensen av showbiz. Men en rockeplate er det ikke. Dette er pop, eller nærmere - en hyllest til popmusikk. Etter det frekke åpningssporet “Trafalgar Square”, stappfull av lyd og attitude, roer det seg temmelig fort ned igjen. Spor nummer to, “Me”, starter som en intim affære, nedstrippet og personlig - før den senere blåser seg opp med en grandios, lengtende avslutning. Allerede her begynner førsteinntrykket å miste balansen, og når tredje låt - singelen “Over the Midnight” - svever avgårde, er det ikke lenger noen grunn til å prøve å fange essensen av Rare Birds. Det som følger, er en samling låter som spenner over (mer eller mindre) hele spekteret av popmusikk. På godt og vondt. Jens Christian Midtgarden.




4. Deafheaven - Ordinary Corrupt Human Love

Tre år har gått siden den flotte, men smått antiklimatiske New Bermuda kom til verden, og Deafheaven klarer kunststykket å fortsette i samme spor, samtidig som de utfordrer og overrasker lytteren. I all sin overdådighet er Ordinary Corrupt Human Love en kompromissløs samling av låter. Trommene, vokalen og låtstrukturene er vi allerede kjent med, men med melodier skreddersydd for sommervarmen er dette Deafheaven som vi aldri tidligere har hørt dem.

Utover vokalen er det ikke stort med svart å spore i dette svartmetall-bandet, men i denne varmen er det forfriskende at noen innen sjangeren bytter ut nagler med blomster. Simen Røste.




5. Kacey Musgraves - Golden Hour

Kacey Musgraves er countryens nye, store stjerne. Med sitt tredje album «Golden Hour» tok Musgraves både et steg i retning popen – og mot superstjernestatus. Den 29-årige texaneren er en storartet låtskriver som besitter en stemme og tryller frem melodier med magnetisk tiltrekningskraft – og med en helt egen signatur. «Kacey Musgraves har vært regnet som den beste nye countrysangeren i moderne tid. Hennes nye album høres ut som en drøm om perfekt pop,» skrev Dagsavisen, som i likhet med anmelderne i Dagbladet, Aftenposten og Morgenbladet nærmet seg euforien i beskrivelsene av Musgraves.




6. Zeal & Ardor - Stranger Fruit

Det er ikke så ofte det skjer med nye band eller sjangre. Men da jeg hørte Zeal & Ardor første gangen gikk det rett hjem. Hei, avantagarde-metal!

Det startet med at sveitsiskfødte Manuel Gagneux en dag fikk ideen om å blande afro-amerikansk spirituals med svartmetall. Resultatet ble så overraskende og interessant, og etterspørselen etter live-opptredener økte så rask at 29 år gamle Gagneux måtte sette sammen et band, og komme seg ut på turné. En litt uvanlig start kan du si, men til gjengjeld særs vellykket. Therese Wangberg.




7. Father John Misty - God’s Favorite Customer

'God's Favorite Customer' følger opp fjorårets grandiose opus 'Pure Comedy', som ble mottatt med knallsterke anmeldelser. Det nye albumet er produsert av Tillman selv, spilt inn med Jonathan Rado, Dave Cerminara, og Trevor Spencer og ble skrevet hovedsakelig i New York mellom sommeren 2016 og vinter 2017.




8. Shame - Songs Of Praise

Sør-London opplever i 2018 starten på en ny bølge gitarband. En begynnende oppblomstring av band som er for unge til å ha opplevd 70-90-tallsindien, post-punken og rocken og derfor skaper den selv, uten de fordommer, sjangerbegrensninger, ferdigtryggede former og regler som ble satt - og fulgt - før de i det hele tatt ble født. Resultatet er et knippe band som på mange måter forsetter arven til band som the Fall, Sleaford Mods, og The Smiths frem til The Streets og Elastica.

Skiva er for all del ikke perfekt. Låtene kan bli, med unntak av den mørke og vakre The Horrors-esque sistelåta 'Angie', noe i overkant like, med gode rockeriff i bunnen og Steen messende og syngende på topp. At gutta sies å være et vanvittig rivende liveband gir dem ingen gratistjenester i studio, og om de klarer å fornye seg nok til å rettferdiggjøre flere album senere gjenstår å se.

Men likevel, det er noe her. Det er en magi, en slags ektehet, en desperasjon og en hunger som er dårlig skjult bak mange lag av kynisk likegyldighet. Disse gutta VIL. De bare vil ikke at du skal skjønne at de vil. De vil derimot at du skal tro de absolutt ikke vil. Det er en altfor fascinerende mix til at det vil gå ubemerket hen. Disse guttene kommer vi til å høre mye mer om. Iallfall om de får det som de vil. Sånn i all hemmelighet, innerst inne. Alyssa Nilsen




9. The Nude Party - S/T

The Nude Party ble startet i Boone, North Carolina, i 2012. Bandnavnet skal visstnok stamme fra nakenfester og jamsessions som de seks bandmedlemmene arrangerte i et hus de delte ved sjøen. Derfra utviklet bandet seg til å bli en sammensveiset og samspilt gjeng. Det høres godt på deres lekne og underholdende selvtitulerte debutalbum som kom ut tidligere i år på New West Records. The Nude Party har gitt ut en fest av en debutplate! Olivar Grandø.




10. The Rolling Blackouts Costal Fever - Hope Downs

Det australske bandet Rolling Blackouts Coastal Fever er fra byen Melbourne som bl.a. har fostret selveste Nick Cave. Nå kan man ikke si at musikken deres ligger så veldig nært det musikalske landskapet som Nick Cave beveger seg i nå, men de nevner punk som en av inspirasjonskildene, og bandet til Nick Cave fra Melbourne-dagene, The Birthday Party, må kunne si sies å ha vært punk. Hvis man skal prøve å beskrive musikken til RBCF, er det lett å sammenligne dem med sine landsmenn i Go-Betweens og The Church, men også tidlig R.E.M renner en i hu når man hører musikken til bandet. . Dette er ypperlig sommerpopgitarmusikk fra down under. Ådne Evjen.



Tidligere vinnere:

2006: Bob Dylan - Modern Times
2007: Arcade Fire - Neon Bible
2008: Fleet Foxes - Fleet Foxes
2009: Girls - Album
2010: Arcade Fire - The Suburbs
2011: PJ Harvey - Let England Shake
2012: Tame Impala - Lonerism
2013: Arctic Monkeys - AM
2014: The War on Drugs - Lost in the Dream
2015: Father John Misty - I Love You, Honeybear
2016: Nick Cave & The Bad Seeds - Skeleton Tree
2017: The War On Drugs - A Deeper Understanding

Listen er stem frem av Musikknyheter.no sine skribenter. Følgende har stemt i år:

Ådne Evjen
Jardar Østbø Juberg
Germund Stensrud
Tony Alexander Bakken
Øystein Bagle-Tennebø
Simen Røste
Jon Vidar Bergan
Robin Olsen
Olivar Grandø
Mona Johannessen
Lars-Ove Håhjem
Torger Havåg
Henrik Årby
Therese Wangberg
Hogne Bø Pettersen
Tommy Lund-Pettersen