Foto: Lou Reed, facebook
Få artister har forårsaket tilsvarende frustrasjon blant både journalister og publikum. Det er ikke utenkelig at Lou Reed i dag kunne ha funnet tiden moden for et album om New York homie Don Trump. Über-artisten var tilstrekkelig uforutsigbar, kommersielt suicidal, og ikke minst; glad i å provosere, til det. De to New Yorkerne var heller ikke fremmed for hverandre viser det seg.
Man har lenge vært bevisst på at man kan forvente seg hva som helst fra Lou Reed. Likevel sjokkerte han regelmessig publikum inntil raseri. Han leverte innimellom så langt utenfor boksen at kun presidentens politiske spillopper blir egnet sammenligning. Hva faen, Metallica samarbeid?? Han fikk drapstrusler.
Merkevaren LOU REED står tiltross for gjentatte kommersielle selvmordsforsøk fjellstøtt på toppen av gamleguttas rocke-tinder. Store navn som Rod Stewart, Nick Cave, Tom Waits og Pattie Smith blir nisjeartister hvis man bruker Spotify’s taxameter som indikator på dagsrelevans og popularitet. Paul McCartney (solo) og Neil Young henger heller ikke med. Det skal Springsteen til for å overgå Iggy Pop, David Bowie og Lou Reeds generelle appell ser det ut for. Artig at nettopp disse tidvis "uspiselige" røverne har så lang holdbarhet.
Det har således gått troll i ord på Lou’s eget utsagn. «I'm playing for keeps». Han så dèt også, vår observatør i New York. Som i 1989 når han på New York skivas "Sick Of You" fabulerer om nettopp Trump, og ironien over hvordan han hylles lokalt mens han fråtser seg gjennom New York sosieteten:
«They ordained the Trumps while he got the mumps». Trump hadde allerede da pondus nok til å befinne seg backstage ved Bob Dylans’ 25årsjubileum i 1993, hvor han presset han seg inn i en samtale mellom Tom Petty og Lou Reed. Han smigret artistene over kveldens prestasjoner.
Vennekretsen til Reed talte de aller største; halvt venner halvt fans. Morrissey, Bono, Andy Warhol, Mick Jagger, Willem Defoe, Elvis Costello, Bowie, og filmskaper Martin Scorsese. Martin prøvde på 90-tallet å få laget film rundt Reed’s hit Dirty Bulevard (også fra albumet New York). Scorsese angrer på sitt fravær når Lou var syk. Han fremhever Lou’s empati, vilje, og evne til å gi en stemme til de laveste på stigen, de som har intet annet en sin blotte eksistens å skilte med.
Scorsese mourns Reed
Lou Reed løftet en hittil ignorert samfunnsklasse fram i lyset, en som typisk fant sitt daglige brød i søppelkontieinere. De omsider aksepterte transene, narkomane, halliker, uteliggere, disse utskuddene fikk en global og glamorøs profil i Walk On The Wild Side. Han fulgte opp med Street Hassle i 1978, New York i 1989, helt til Lulu, den siste han gjorde, med Metallica av alle, i 2011. Det er tydelig at Reed hadde førstehåndskjennskap til hele spektret, fra den absolutte bunn til den høyeste topp.
Enken hans, ikke ukjente Laurie Anderson, disponerer per idag over en Lou Reed estate prissatt NOK tilsvarende 3 - 400 millioner. Lou Reed kunne spille i Det Hvite Hus og hvor han ville, så han ga stort sett faen i pengehensyn for sin egen del. Han avslo million-tilbud til høyre og venstre, ofte til stor frustrasjon for andre. Når han ikke fikk det som han ville skrinla han Velvet Underground's Unplugged program; plate, og USA turnè. Laurie har ellers hatt åndsnærværelse nok til å donere Reeds nyoppdagede arkiver til New York Library. DVD-er, CD-er, kassetter, turnédokumentasjon, et hav av skatter og konkret info er nå tilgjengelig for allmuen når biblioteket feirer artisten for hvis New York er bortimot synonymt. Les mer hos
New York Library
Kompromissløs beskriver èn side ved han, generøs, morsom, og hjelpsom en annen. Uncut reporter Alan Jones sa: - Lou Reed er så hysterisk morsom at det er nærmest umulig å gjennomføre et intervju med han. Les linken og fatt hva han mener.
Funny Lou
I alle tilfelle, Lou Reed omsatte ikke kunst i penger for pengenes skyld, akkurat det står ganske klart. Kunstnerisk integritet har likevel en tendens til å lønne seg over tid, og dette var nok tenkeren Reed klar over. Så han tok "the long con" på alt han gjorde. Det kan vi være takknemlige for.
Bortsett fra et studium i støy, Metal Machine Music (1975) og den litt sterile Mistrail (1986), er hele katalogen hans verdt et dypdykk. Selv hans minst inspirerte øyeblikk besitter sjarme, inderlighet, humor og gode arrangementer nok til å fengsle på et eller annet nivå. Hans ellers begrensede vokal er uovertruffen i evnen til nøyaktig gjenspeiling av grunn-emosjonen som formidles. Han vrir stemmen akkurat nok til at vi skjønner akkurat hvor han vil hen. Formidlingen er således optimal.
Lenge før jeg skjønte noe særlig engelsk oppfattet jeg ironien i "Sheltered Life" fra Rock’n Roll Heart (1977). Selv for en 10åring var det opplagt at han mente det motsatte av hva han sang, altså selve definisjonen på ironi. Lou Reed viste meg det visuelle fenomenet "tongue in cheek" kunne formidles musikalsk.
- Han tuller bare her, tenkte jeg og humret over teksten som jeg bare skjønte bruddstykker av. Jeg oppfattet at han sang om aldri ha gjort noe galt, aldri vært rampegutt – men tonen i stemmen hans avslørte at dette nok ikke var helt sant. Han var drøy og en skøyer, en å like, en å holde øye med.
Presisjon er hva Lou Reed driver med som sanger. Spydig, overbærende, flørtende, selvironisk, han er lett å lese, og snakker privat til hver og en av oss. - En Lou Reed låt er som et brev til en gammel venn, sa en journalist husker jeg. Det treffer bra.
Når dagens filmskapere og musikere børster støv av anti-helten så får vi andre også en vekker. Et ikon kan gjenoppdages, eller oppdages, alt etter hvor vi står i forhold til rennestein-poetens endeløse rockekànon.
"The Yoice of the gutter" var som Carl I. Hagen; mer uspiselig før. Nå er Lou kongelig hva status angår. Men selv med flere gull- og sølvplater på begge sider av Dammen var han en drøy pille å svelge for etablissementet. Han ble tungt motarbeidet, men som for Ramones gikk verden tom for uvilje før artistens kraft tok slutt. New York's underbelly er visst en solid plattform å sparke oppover fra. You can't keep good men down. På et tidspunkt resignerer haterne.
Musikken som hørtes så provoserende ut før, høres både vanlig og kommersiell ut 20 - 30 år senere. Pop-perlen Transformer skapte i 1972 en bølge av hat så intenst at artisten sto målløs tilbake: - It’s only music, mumlet, han, - How can it bring about so much hate? Og slik fortsatte det. Som 70åring fikk Metallica samarbeidet Lulu ham truet på livet. Likeså for New York presidenten. olitikk kan terge fyre opp folk om mulig enda mer enn skuffende musikk. Selv jernballer fra The Big Apple kommer til kort på den arenaen. Enten det eller så drar han en "Lou Reed" og vinner verden over med innbitt staying power.
Carl I. Hagen var også gjenstand for bredt hat, men i dag gjennomføres det meste av alt det sjokkerende han forfektet - med med største selvfølge. Tiden jobber for de som ligger foran kurven.
Uforsonlige Reed rocker Letterman
Men fra rocken får Donald neppe mye hjelp. Verden har gått tom for halsstarrige musikere som tør å slå et slag for noe eller noen som er etablert som generelt foraktelig. Mye av den musikalske ensporingen idag kan vi nok takke kulturstøtta for; tannløse artister frem-elskes på bekostning av de uforsonlige, som forties, og går dukken i konkurransen om spillejobbene. Spillestedene gambler helst ikke, de skal jo også leve: - La oss kjøre de som er betalt av Fylkeskommunen, da har vi ingen risiko. Vinn vinn i baren.
Under slike forhold hadde hverken Ramones eller Lou Reed hatt nubb sjans. Fylkeskommunen hadde nok ikke tatt i dem med ildtang. Ikke Kulturrådet heller, og Spellemannsprisen hadde nok vært trygt utenfor rekkevidde. Norske Talenter hadde ikke gidda å pisse på hverken Ramones eller Lou Reed om så de sto i flammer. De hadde heller vist pornofilm enn å fremme en så degenerert rollemodell som Lou Reed. For man søker sunne sosialdemokrater som skal ut å plante beskjed i ungdommens underbevissthet. Uttalte republikanere som f.eks. Johnny Ramone passer arbeidsinstruksen heller dårlig.
Dårlig ville også en frekk jøde fra et republikansk hjem utenfor New York passet. En musiker som hatet hippie-bevegelsen så intenst at han fikk bandet sitt fra fløyels-undergrunnen til å spille med ryggen til når det var Flower Power fest. Men Lou Reed og Velvet Underground holdt seg klokelig unna den verbale politikk-fella; de nektet og la seg identifisere i annet enn egen handling. Det samme kan ikke sies om den mer dagsaktuelle kompisen Morrissey. Den usolidariske rockestjernen er fritt vilt når UK-pressen øser fake-news over den standhaftige kunstneren som nekter å tilkjenne seg venstresidens fromme livssyn-mal for artister med TV- og talerør potensiale.
Fake news on Morrissey
Jøden Reed var selv provokativ nok med hakekors barbert i hodeskallen tidlig på 70-tallet. Imidlertid lukta han lunta i tide og tonet ned sin offentlige persona. Når Lennon ble skutt flyttet Reed for sikkerhets skyld ut av New York. Foran kurven som alltid. Musikken hans ble mer sober, og etter et par nølende forsøk antok den nye høyder. Trolig fikk han med seg skandalen kamerat Bowie skapte med sine famøse uttalelser i London (1976) om at England godt kunne behøve en fast Führer til få orden på ting. Få år senere dukket, som på bestilling, Dame Thatcher opp – og satte skapet ettertrykkelig på plass.
Dette var 70-tallet, før politisk korrekthet, og før den ene politiske siden hadde patentert moral og verdier. Bowie angret og ble tilgitt. Alle som ba om unnskyldning ble tilgitt, til og med Sammy Davis Jr., enda han hadde vært support buddy for datidens Trump; verstingen president Tricky Dick Nixon.
Tricky Dick Nixon & Sammy Davis Jr.
Folk som Morrissey og Lou Reed er derimot ikke av en unnskyldende beskaffenhet.
Kunstnerisk troverdighet krever mer enn fint gitarspill. Og det er kanskje integriteten som armerer The Rock'n Roll Animal så høyt på rockehimmelen, for det har aldri vært tvil om at han mener hvert ord, hver tone, til og med på det kakofoniske, disharmoniske, cornflakes i ørene: Metal Machine Music - og da har han jo lite å unnskylde for.
Rock'n Roll Dyret 1974
