1. Nick Cave & The Bad Seeds - Ghosteen
Albumet Ghosteen kretser rundt tema som død og savn og funderinger rundt hvorvidt sjeler lever videre, enten som idé eller helt reelt. Man finner mange referanser som kan spores tilbake til religiøse tekster rundt død og sjelenes videre reise.
Albumet er delt inn i to deler. Den første delen representerer barna, den andre delen foreldrene. Hvordan dette gjenspeiles tekstlig og musikalsk overlater jeg til lytterne å tolke og finne ut av. Uansett hvordan man tolker akkurat den biten, så er det rett og slett et monumentalt storverk Nick Cave & The Bad Seeds har laget, og jeg har ikke annet valg enn å gi Ghosteen full uttelling på skalaen. Les hele anmeldelsen skrevet av Ådne Evjen her
2- Tool - Fear Inoculum
Tretten år! TRETTEN ÅR! Fear Inoculum har vore snakka om, lengta etter, etterspurt, forsinka, mytebefesta og nesten gjett opp av veldig mange i tretten lange år. Det har på mange måtar blitt Tool sitt Chinese Democracy. Det blir sagt at den som ventar på noko godt, ikkje ventar fånyttes. Det stemte ikkje når det gjaldt Chinese Democracy, so det var berre å krysse fingrane for at Fear Inoculum ikkje skulle bli nok eit unntak som stadfesta regelen. Kan Tool klare å leve opp til dei forventingane dei har skapt?
Fear Inoculum er eit album som trengs mange lyingar. Ikkje fordi det ikkje er umiddelbart bra, men fordi det har so mange lag og er so multifasetert at ein ikkje har sjans å få med seg alt på ein gong. Albumet er ei slags Rubiks kube; ein må sette seg ned og fokusere på oppgåva og ein kosar eg undervegs mens ein held på. Det kan vere frustrerande til tider, men når ein endeleg knekker koden og ein klarer å fikse det, sit ein att med ei fabelakteg kjensle av meistring og pur glede. Fear Inoculum er eit album som ein treng å jobbe litt med, men det er det heilt klart verdt! So får ein berre krysse fingrane for at det ikkje tek 13 år før neste gong! - Øystein Bagle-Tennebø
3. Rammstein - Untitled
Rammstein, det relativt pre-pubertale, industrielle technometall-bandet som gjennom 25 år har servert sitt publikum tysk presisjon i form av taktfast rock og flammer, med vokalist Till Lindemann i spissen, er ute med sitt syvende album, uten navn.
Dette albumet har alt hva man kan ønske seg. Alt fra enkle, dansbare låter via ballader, til de virkelig store, tunge hitene, alle like utmerket gjennomført. Man får det man alltid har fått, men samtidig har de denne gangen klart å tilføre det lille ekstra som gjør at dette er en plate man kan høre mye på og stadig bli overrasket over.
Det er i grunnen vanskelig å skjønne hvordan de kunne gjort det bedre. Bortsett fra at det ikke burde tatt 10 år å lage ny musikk, og at det svirrer et rykte om at de ikke kommer til å gi ut mer etter dette. Men om det skulle skje vil i så fall dette albumet stå igjen som et av bandets aller beste. - Therese Wangberg
Tyskerne leverte også en av årets mest spektakulære konsert i Norge i 2019. Les anmeldelsen fra Rammstein på Ullevål Stadion
4. Billy Eilish - When We All Fall Asleep, Where Do We go?
Pop-vidunderbarnet Billie Eilish har på kort tid markert seg som et av de største navnene i musikkindustrien. Siden debutsingelen Ocean Eyes ble hun raskt satt i søkelyset og slapp singel etter singel som videreførte den økende spenningen rundt talentet. Mye av Eilish’ suksess kan skyldes bruddet med den kommersielle popindustriens normer om glamour, pomp og prakt, og konstruerte isteden en identitet som omfavner en ubehagelig og skummel særhet, med stil. På WHEN WE ALL FALL ASLEEP, WHERE DO WE GO? får vi et innblikk i et angstfylt tenåringshode som kaver seg gjennom historier fra en dualistisk personlighet.
I det store og det hele gir Eilish uansett et inntrykk at hun har livserfaringen til en voksen. Om du kjøper denne dualismen mellom snill og slem, er opp til deg. WHEN WE ALL FALL ASLEEP, WHERE DO WE GO? er uansett en veldig god start på en karriere som bare kan bli bedre med årene. Vi får bare håpe hun holder fast ved egne ambisjoner og ideer og ikke gir etter. - Henrik Årby
5. Opeth - In Cauda Venenum
Dei svenske prog-kongane i Opeth er endelig ute med sitt 13.album, , og det har vorte eit som klart skil seg ut frå resten av katalogen, av fleire grunnar. Ein er sjølvsagt at dette er det første med svenske tekster. Det fins også ein versjon med engelske, men dei svenske er dei som vart skrive først, og som frontmann Mikael Åkerfeldt føler høyrer best til musikken. Det andre er at dette er eit album som ikkje liknar på nokon av dei 12 første. Jo visst er det likheiter til dei tre foregåande, litt ”lettare” platene, men dette er tyngre uten og vere dødsmetall, og som Åkerfeldt seier sjølv: Med komplekse låter, som ikkje høyrest komplekse ut. In Cauda Venenum markerer eit nytt kapittel i bandets musikalske historie. Så gjenstår det å sjå om også neste plate er både på svensk og engelsk. Torger Havåg.
6. Sharon Van etten- Remind Me Tomorrow
"What is the difference between now and then?", spør Sharon Van Etten på det nye albumet Remind Me Tomorrow. Snakker vi om det musikalske, består forandringen i at hun har gått fra å være gitarbasert - ofte akustisk - til å bli mørkere og mer synth- og beatbasert. Van Etten forklarer dette skiftet med at hun en periode ble lei gitaren, lei av å spille de samme akkordrekkene. Hun lånte en synth, en Roland - Jupiter 4, og begynte å utforske nye musikalske landskap. Jupiter 4 er også tittelen på en av låtene på plata.
Hamskiftet hun har gått gjennom kler henne så helt åpenbart, og Van Etten framstår som en artist med et spennende og framoverrettet uttrykk. Viktigst av alt er det at Remind Me Tomorrow er full av gode låter og har blitt en kanonsterk utgivelse som garantert vil prege oppsummeringen av musikkåret 2019. - Ådne Evjen.
Frank Carter. Foto: Therese Wangberg
7. Frank Carter & The Rattlesnakes - End of Suffering
Frank Carter & The Rattlesnakes slapp i går sitt tredje album, og selv sier bandet at End of Suffering er deres viktigste plate. Da Frank Carter ble intervjuet av oss i 2016 lovet han at vi med tredje album skulle få en helhetlig pakke av hans musikalske utvikling og bredde. Kanskje skisserer historien opp et urettferdig narrativ ovenfor Frank Carter. En dyktig musiker som har viser at han har mer å by på enn dyrisk intensitet. Gode låter med god produksjon og effektive grep preger End of Suffering. - Gjermund Stensrud
8. Vi som älskade verandra så mycket - Det Onda. Det Goda. Det Vackra. Det Fula.
Vi som älskade verandra så mycket spiller post-screamo, der det viktigste målet er å skape vakker musikk. Musikken kjennetegnes av en desperat vokal over vakre gitarmelodier. Selv om tekstene er på svensk, har de nådd et stort publikum langt utenfor Sveriges grenser. Nok et bevis på at følelser og musikk er universelt. Svenskene er med god margin "årets indie" på årets topp 10 liste!
9. Slipknot - We Are Not Your Kind
Slipknot er eit av verdas største metalband, og er no ute med sitt sjette studioalbum, We Are Not Your Kind. Det har allereie rukke å toppe Billboard 200, og har gjort det godt verda over. Første verkelege høgdepunkt i mine øyrer er Nero Forte. Her klarer bandet og kombinere stilane på ein god måte. Også Liar’s Funeral er eit fantastisk bidrag til den etter kvart store katalogen til bandet. I det Corey Taylor brøler ut ”LIAR”, treff det rett i ryggmargen umiddelbart. Og også her klarer bandet på ein fortreffelig måte å kombinere det rolige med det tunge. Torger Havåg.
10. Vampire Weekend - Father Of The Bride
Seks år etter det briljante Modern Vampires of the City får vi endelig ny musikk fra en av gigantene innenfor indie-sjangeren. Forrige album var et overraskende brudd med den lekne verdensmusikk-inspirerte college-popen fra deres to første album. Med dramatiske og nesten pompøse arrangement og et post-apokalyptisk New York som tema kunne det virke som om bandet hadde blitt voksne og seriøse. Tydeligvis vil multikunstner og hovedmann Ezra Koenig gjerne vil bli kvitt et slikt stempel, for dette er et album i en kjent og kjær kategori: det vimsete dobbeltalbumet.
Her er nok bra og til dels eksepsjonelt bra låter til at fansen garantert blir fornøyd, og jeg kan si så mye som at listen min er lang nok til å kunne kvalifisere som et album. Et usedvanlig bra album. - Per Arne Larsen.
Listen er stem frem av Musikknyheter.no sine skribenter. Disse har stemt i år:
Ådne Evjen
Cecilie Torp
Gjermund Stensrud
Alyssa Nilsen
Øystein Bagle-Tennebø
Simen Røste
Jon Vidar Bergan
Robin Olsen
Olivar Grandø
Mona Johannessen
Lars-Ove Håhjem
Torger Havåg
Henrik Årby
Therese Wangberg
Hogne Bø Pettersen
Charlotte Sissener
Tidligere vinnere:
2006: Bob Dylan - Modern Times
2007: Arcade Fire - Neon Bible
2008: Fleet Foxes - Fleet Foxes
2009: Girls - Album
2010: Arcade Fire - The Suburbs
2011: PJ Harvey - Let England Shake
2012: Tame Impala - Lonerism
2013: Arctic Monkeys - AM
2014: The War on Drugs - Lost in the Dream
2015: Father John Misty - I Love You, Honeybear
2016: Nick Cave & The Bad Seeds - Skeleton Tree
2017: The War On Drugs - A Deeper Understanding
2018: Ghost - Prequelle
