Låtskriver og primus motor Marius Christoffer Karlsrud har sammen med Robert James Gray Lægreid (vokal, gitar, perkusjon), Jon Fosmark (trommer, backing), Eirik Kjos Fonn (bass, backing, tangenter), Simen Formo Hay (gitar, backing), Håkon Brunborg Kjenstad (fiolin, backing, banjo, zither) og saksofonvirtuos Tobias Johannes Pfeil snekret en skive som med sin halvt glovarme, halvt iskalde hånd tar deg med gjennom et poetisk og eksperimentelt landskap.
Når norske band platedebuterer går det ofte enten til helvete eller til himmels. Om ikke dette er en av himmelfarerne, blir jeg meget overrasket. Bandet er ikke akkurat viden kjent, men det er det overhodet ingen grunn til. Gutta trakterer musikk som om det var det mest naturlige i verden, uten at lyden får et klamt flinkispreg. En halvprogga eksperimentell indiepsychplate med soul- og funkreferanser av ypperste klasse er det vi får servert.
Det selvtitulerte åpningssporet har et fabelaktig introduksjonspreg med seig, tropisk Hawaii-gitar og masse tremoloeffekt. En av de absolutt feteste saksofoninntredelsene jeg har hørt gjør seg bemerket etter to og et halvt minutt. Allerede her befinner et av platas desiderte høydepunkt seg. Det kirkelige og episke er representert i den Donovan-aktige monologen som i siste halvpart av låta er preget av.
Tiger Tiger Tiger, kanskje trippelt dedikert til platesjappa, gir oss fantastiske vokaler fra Marius Karlsrud og kilende harmonier hele veien igjennom. Gåsehudfaktor.
En svært proff gjennomføring av en låt som representerer det som kanskje skiller dette bandet fra en del andre debutanter; de gjør det ikke lett for seg. Nær sagt samtlige av låtene er mektige musikkverk som man bør trå varsomt rundt. Shyfinger Meets Electra fremfører hver eneste en med største selvfølgelighet.
På Chinatown er det vokalistene som bærer stort sett hele låta, mens instrumentene setter stemningen til Amerika sent 1800-tall. Grusomt treffsikkert.
Midt i albumet får vi en liten pustepause, som dramaturgisk nok er nødvendig, før vi i The Banquet of Chestnuts blir introdusert for de fantastiske linjene I will give you my shoes, if you show me your boobs. With God as our witness - oh, please, let him watch, let him watch.
De to siste låtene på plata er en ren maktdemonstrasjon hva jamlåter angår, og står frem som en perfekt fortjent avslutning på en knallsterk debutskive fra et meget spennende band. I følge bandet selv er de til og med aller best live, så her er det ingen tid å miste. Hør plata, og kom deg på konsert!
Shyfinger Meets Electra ble sluppet på Skrekkelig Selskab 1. september.
Musikkvideo Tiger Tiger Tiger
Liveopptak fra releasekonserten
Plata på Spotify
Shyfinger på Facebook
