The Glorious Dead åpner med Can’t Play Dead. Barytonsax-introen glir over i Kelvin Swabys stemme (med tydelige referanser til både Curtis Mayfield, Screamin’ Jay Hawkins og Charles Bradley), hvorpå de kvinnelige korerne ligger som et bakgrunnsteppe sammen med strykerne. Man kan kanskje si at denne låta setter standarden for resten av skiva, med et selvsagt unntak av Curse Me Good, som vel egentlig ikke hører hjemme på dette albumet. Den blir som en signalgul prikk på et svart ark, noe som gjør seg heller dårlig på en skive som denne. Her er det fullspekket med funky soul-rock, mens Curse Me Good er veldig jovial og koselig med både plystring, kassegitar, koring og tekstlinjer som «If you wanna cry about something, I’ll make it something worth crying for». Ta det et annet sted!
Singelen What Makes A Good Man tar oss tilbake til det vi vil høre, med alt hva det innebærer av skrikende fioliner, kvinnelige gospel-korere, fuzzgitar og klapping. Dette er en av de låtene du legger inn i spillelista di med én gang du hører den, nettopp fordi den er såpass fengende og i tråd med sjangeren(e). Det er noe rått over Swabys vokal, som passer fint sammen med resten av bandet. Låta bygger seg opp til et høydepunkt, før fiolinene, etter uttallige glissandoer, avslutter fyrverkeriet med et sakte fall i all sin enkelthet.
Just My Luck starter som en punk-rock låt som i bunn og grunn kan minne litt om Dead Kennedys, før R&B partiene slår inn som en slags rød tråd til de andre låtene som i mye større grad også er preget av soul og blues. Forøvrig veldig kult med trompet- og fiolinavslutningen, før vi driver over i Lonesome Road, en låt som ikke usannsynlig er inspirert av Tom Waits.
The Glorious Dead er et underholdene album. The Heavy har produsert en mengde fengende låter, som med sine blåserrekker, strykere og korere, er svært lyttbare. Dette er også et album som er veldig i sin tid, der The Black Keys, Dr. John, Jack White og Amy Winehouse er eksempler på artister som allerede har gjort det bra i noen av de samme sjangrene. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er det en del her som blir noe forutsigbart. Rytmene bærer preg av hip-hop, gitarene drar inn rocken, blåsere og strykere bidrar til storband og R&B (på Don’t Say Nothing hører jeg også korps!), mens korerne setter gospel-preget. Med dette er ikke The Glorious Dead altfor nyskapende, og jeg skulle til tider ønske at gruppa hadde valgt andre løsninger enn å legge blåsere, strykere og kor som høydepunkt i mange av låtene, samtidig som Swaby glir inn på mange av vokalene fremfor å ta dem direkte. Effekten blir borte hvis dette gjøres for ofte. Med det sagt, er The Glorious Dead et album med mye krutt, og tydelige referanser. Ut i fra skiva å dømme, er dette er veldig ålreit band å se live, og man kan jo håpe at de tar turen til Norge.
The Heavy på nett
The Heavy på Facebook
