Mange har vært spente på hvorvidt Gallows kunne følge opp den strålende Grey Britain, spesielt siden frontmann, vokalist og villmann Frank Carter siden da har takket for seg, og valgt å bruke tiden sin på gitarrock av mer oppbyggende karakter med bandet Pure Love. Han ble erstattet av kanadieren Wade Macneil, kjent som en av to frontmenn i Alexisonfire. En helt annen vokalist, med en fundamentalt annerledes sangstemme (sjøl om enkelte anmeldere hevder det motsatte…), definitivt en annerledes kroppsfasong og en litt annen scenefremtoning. En av Gallows’ styrker har vært at de har klart å høres tvers igjennom britiske ut, sjøl om det musikalsk har vært tette bånd til landet på den andre siden av Atlanterhavet. Uten Frank Carter har frykten for at det britiske skal forsvinne vært stor, og den første sjutommeren med Macneil, Death Is Birth, ble en liten skuffelse hvor alt det man fryktet ble en realitet. Gallows var ikke lenger Gallows.

Så ble de plutselig signet på Bridge 9, et av verdens absolutt beste labels for hardcore og punk, og troen ble så smått tent i noen og enhver.

Gallows viser seg fort å være mye bedre enn Death Is Birth. Rent stilmessig plasserer den seg sånn cirka midt mellom debuten Orchestra of Wolves og Grey Britain. Fra førstnevnte kjenner vi igjen mange av de skjærende gitarfigurene og de mer punkete låtene, mens fra sistnevnte har de tatt med seg den tunge metallyden og de beinharde trommene. Plata er ikke like god som noen av de to, men gjør likevel et godt forsøk i å forene de beste elementene fra dem begge. Frykten for at Macneils stemme ikke skulle fungere var også ubegrunnet, for når sant skal sies funker den godt. Det har blitt gjort en god jobb med å gjøre den rufsete nok, og produsenten har på en ypperlig måte klart å kamuflere den amerikanske aksenten. Faktisk så ligner vokalen litt på Turbonegers nye frontmann Tony Sylvesters stemme, uten at musikken ligner så veldig. En sammenligning som derimot ikke er helt ueffen er Kvelertak, som deler mye av den samme lyden på gitarene som det Stephen Carter og Lags Barnard tryller fram. Hør bare på Everybody Loves You (When You’re Dead).

Variasjon er ikke alltid et hardcorebands store styrke, men her har Gallows klart å samle en bunke låter som låter forskjellig fra hverandre, og som samtidig klarer å holde seg til den røde tråden som er lett gjenkjennelig gjennom hele plata. Et av de gjentakende elementene er bruken av gjengvokal. Usedvanlig effektivt for å dra opp allsangfaktoren, noe som gjør mange av låtene til potensielle anthems i en livesetting. En som garantert blir en favoritt er Vapid Adolescent Blues som evner å både være kjapp og kompromissløs i versene og skammelig fengende på refrengene. Last June var første singel fra plata, og er et godt valg. Den representerer plata på en god måte, både musikalsk og lyrisk. Misantropien ble definitivt værende igjen i bandet da Frank Carter slutta. Følgende tekstlinje beskriver stemninga på en ypperlig måte:

Pigs is pigs, I can’t relate, you represent everything I hate. There’s no justice, there’s no peace, being thrown in black vans by secret police. ACAB!

Mine personlige favoritter på Gallows er allerede nevnte Vapid Adolescent Blues, Depravers, Nations/Never Enough og Cult of Mary. Det er kjempelåter som kan matche det beste Gallows har gjort. Fellesnevner for dem alle er at de er blant platas hardere låter. Ergo blir konklusjonen at det er når de kjører hardt at det funker best, mens de litt seigere låtene som Outsider Art, med den Danko Jones-aktige introen og Queens of the Stone Age-nikkende Cross of Lorraine ikke funker like bra, i den grad det i det hele tatt er noen låter som ikke funker her. For alle låtene er bra., og det siste halvminuttet av sistelåta er et realt beist. Plata mangler noe av det konseptuelle som gjorde Grey Britain så uovertruffen, noe som gjør helheten litt svakere, men som igjen gjør det lettere å høre på enkeltlåter. Den forrige skulle høres fra start til slutt, mens på denne er det mulig å plukke fram enkeltlåter i en helt annen grad, noe man også kunne gjøre på debuten.

Gallows har nå gitt ut tre album som alle tre holder et imponerende høyt nivå. At denne fremstår som en pitteliten nedtur sier mer om de to foregående enn noe annet. Gallows er fortsatt noe av det beste som finnes. Punktum.




Gallows på nett.