Mono - For My Parents
Noe uforløst, men beviser sin plass i sjangeren.
Det japanske bandet har de siste årene vært et av de virkelige store bandene innen postrock-sjangeren, noe både bandets forrige studioplate, den tre år gamle Hymn To The Immortal Wind, som fikk hele 9 av 10 her på Musikknyheter.no, og bandets gjennombruddsplate fra 2006, You Are There, beviste. Da det ble kjent tidligere i år at bandet var tilbake i studio for å spille inn sin nye plate ble det automatisk knyttet forventninger til utgivelsen, og nå er det endelig mulig å få tak i Monos siste tilskudd, For My Parents.
Ved første gjennomspilling hører man umiddelbart at dette er umiskjennelig Mono, den vakre episke oppbyggingen av låtene kommer fra første stund. Lydbildet er som alltid fantastisk, og som ved forrige plate lager låtene nye bilder i ens hode mens sekundene tikker fremover. Men samtidig sitter man igjen med en liten uforløst følelse av at dette kunne vært enda litt bedre, enda litt sterkere, enda litt mer vakrere.
Kontrasten mellom det stille og vare kontra det oppbygde trøkket mot slutten av låtene kunne vært enda mer tydelig, og de ”hardere” partiene kunne samtidig holdt seg lengre. Det blir i perioder litt tamt og samtidig er bruken av strykinstrumenter til tider i vel overkant, noe som gjør at litt av Monos særegenhet med det blir forstyrret. Likevel ikke nok til å ta bort det faktum at Mono igjen, ikke minst med låtene Legend, Nostalgia og Unseen Harbor, beviser med platen For My Parents at de hører hjemme helt i toppen av sjangeren, selv om det ikke ble den absolutte fullscoren denne gangen.
Videoen til Legend ble spilt inn på Island, se den her:
Ved første gjennomspilling hører man umiddelbart at dette er umiskjennelig Mono, den vakre episke oppbyggingen av låtene kommer fra første stund. Lydbildet er som alltid fantastisk, og som ved forrige plate lager låtene nye bilder i ens hode mens sekundene tikker fremover. Men samtidig sitter man igjen med en liten uforløst følelse av at dette kunne vært enda litt bedre, enda litt sterkere, enda litt mer vakrere.
Kontrasten mellom det stille og vare kontra det oppbygde trøkket mot slutten av låtene kunne vært enda mer tydelig, og de ”hardere” partiene kunne samtidig holdt seg lengre. Det blir i perioder litt tamt og samtidig er bruken av strykinstrumenter til tider i vel overkant, noe som gjør at litt av Monos særegenhet med det blir forstyrret. Likevel ikke nok til å ta bort det faktum at Mono igjen, ikke minst med låtene Legend, Nostalgia og Unseen Harbor, beviser med platen For My Parents at de hører hjemme helt i toppen av sjangeren, selv om det ikke ble den absolutte fullscoren denne gangen.
Videoen til Legend ble spilt inn på Island, se den her:
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>