Nå er de altså ute med album nr tre; ”Head Down”, fremdeles på Earache og fremdeles på høyden. Eller i hvert fall høyt oppe. For det er ingen tvil om at det gynger godt når Rival Sons drar på. Ta låta ”Manifest Destiny Pt. 1” for eksempel. Her starter vi med et solid, seigt og godt parti som automatisk får store deler av kroppen til å følge med. Instrumenteringa her, legg merke til trommene, stadfester Rival Sons sin plass på høyden. Vokalen derimot kan kun beskrives som helt grei. Hvis noen, som meg, har sett sammenligninger med Robert Plant er det bare å glemme. Ja, han synger lyst og bruker falsett, det er det. Faktisk funker vokalen til Jay Buchanan best når han synger nede. Da er det mer særpreg og entusiasme å spore. Men by all means, vokalen ødelegger ikke, den kunne bare vært mer engasjerende.
Produksjonen er stor, mye klang, noe som kler plata. Og det er ikke bare klangen som gjør produksjonen. Gitarlyden(e) er fintfølende samtidig som den river godt i brystet. Trommene tunge og markante, det samme går for den lett distorta bassen. Men resultatet her er det bandet som står for. Eminente musikere som trolig har brukt år på å komme fram til hva man skal bruke og hvordan man skal bruke det. Er nok lite digitale amper i bruk her.
”Head Down” er en god rockeplate. Den er for lang, med sine 13 låter og nærmere 60 min, men høydepunktene veier opp for mye. Digger du Zeppelin, Black Crowes, Free, for ikke å si Wolfmother er dette noe for deg. Mye god rock for penga. Og så skipper du bare det du ikke digger.
