”Good band, Blur. Shit clothes, though.” Det sa Liam Gallagher til Blur-gitarist Graham Coxon da Gallagher-brødrene i mai 1994 oppsøkte puben The Good Mixer, stedet i Camden, London, hvor britpop-folka hang ut. Liam og Noel sjikanerte visstnok Coxon så mye at de ble utestengt fra puben på livstid. Blur hadde nylig utgitt sitt tredje album, Parklife, som gikk rett til topps på albumlista (albumet lå for øvrig på lista i 106 uker). Blur var enkelt og greit det heteste bandet i England. Frontfigur og vokalist Damon Albarn var landets nye yndling, mannen som, godt hjulpet av Suede-vokalist Brett Anderson, sendte grønsjen tilbake til USA før den i det hele tatt hadde landet på de britiske øyer. Albarn ble invitert til Downing Street 10, en kopp te med statsminister Tony Blair. ”Coolbritannia”.



Oasis hadde en måned i forveien lansert debutsingelen Supersonic, men det var ennå over tre måneder igjen til albumet Definitely Maybe skulle innta listetoppen. Grunnlaget for kontroversen mellom bandene var likevel etablert. Klimakset kom året etter da Blur og Oasis ga ut hver sine singler den 26. august 1995. Egentlig eksisterte det en uskreven regel mellom bandenes managere om at de ikke skulle utgi singler på samme dag. På den måten skulle de begge få sine topplasseringer. Da Blur skulle slippe Country House for å promotere bandets fjerde album, The Great Escape, ble det imidlertid av Albarn og Blurs management bestemt at de skulle forskyve lanseringsdatoen til samme dag som Oasis´ Roll With It. Dermed var duellen i gang, godt hjulpet av media, naturligvis. ”Battle of Britpop”. Nord mot sør. Manchester mot London. Oasis eller Blur? Det ble Blur med 270 000 solgte singler mot Oasis´ 216 000.



”For noe tull og tøys dette”, sa Blurs trommeslager Dave Rowntree til Liam Gallagher da han tilfeldig møtte vokalisten på toalettet på en pub i London. ”Ja, men det selger en helvetes masse plater”, svarte Gallagher. Verre var det med storebror Noel, som i kjølvannet av lanseringen uttalte til Observer at han håpte bassisten og vokalisten i Blur fikk AIDS og døde, en uttalelse han senere beklaget i et offisielt brev. I midten av oktober gikk Oasis´ andreskive, (What´s The Story) Morning Glory?, inn på førsteplassen på albumlista. Oasis fikk sin revansj og tok over britpopens kapteinsbind. Albarn og Blur måtte i tenkeboksen. De var selv misfornøyde med The Great Escape. Spesielt Coxon, som syntes hele greia med Blur versus Oasis var noe pisspreik, som syntes Albarn styrte for mye, som syntes bandet ikke lagde god musikk lenger. Coxon var så forbanna at han raserte festen bandet arrangerte på Soho House for å feire triumfen over Oasis.

The Great Escape var ingen stor utgivelse fra Blurs side. Noen godbiter, men langt i fra den samme energien som på debuten Leisure (1991), de gjennomførte låtene og tekstene på oppfølgeren Modern Life Is Rubbish (1993) og lekenheten og hitlåtene på gjennombruddet Parklife (1994). Blur hadde vunnet kampen, men tapt krigen, ble det sagt. Mens Oasis ble større og større, snek tomheten seg inn i Blur-gjengen. Medlemmene flyttet på hver sin kant av London, var frustrerte og manglet musikalsk retning. Et brev fra Coxon til barndomsvennen Albarn, hvor han kort fortalt mente bandet måtte skremme folk igjen, akkurat slik de hadde gjort i begynnelsen under navnet Seymour, fikk motivasjonen tilbake. Albarn var likevel realistisk. Det var en annen tid. Han kunne ikke synge på samme måten som tidligere. Dessuten: Han ville ikke bli noen ny Jon Bon Jovi, men beholde sin integritet, utvikle sine kreative ferdigheter. Løsningen ble å reise til Island for å spille inn bandets femte album. Vekk fra maset om det kule Storbritannia. Et strategisk valg skulle det vise seg. For den selvtitulerende utgivelsen fra 1997, anført av kanonsingler som Beetlebum og Song 2, ble Blurs mest suksessrike plate. Der tidligere utgivelser, spesielt Modern Life Is Rubbish og Parklife, ble ansett som et oppgjør med amerikansk kultur og assosiert med britpopbevegelsen, ble Blur et stilskifte, hvor Coxon tok en mer sentral rolle og hentet inspirasjon fra amerikanske indierock-band som Pavement og Sonic Youth. Albumet ble en kommersiell suksess for bandet i USA. En ny epoke var i gang.



Blur var i siget, eksperimenterte, byttet produsent og fulgte opp med solide 13 to år senere, i 1999. Albumet bar tydelig preg av en ny retning for bandet og personlige tekster etter bruddet mellom Albarn og Elastica-vokalist Justine Frischmann. Utgivelsen gikk til topps i Storbritannia, hadde hitsingler som Tender og Coffee & TV og fikk for det meste positive kritikker fra musikkpressen. Deretter skulle det imidlertid gå fire år før Blur lanserte sitt syvende og frem til nå siste album, Think Thank. Stilen fra forgjengeren ble videreutviklet og albumet ble godt mottatt av fans og kritikere. Men ting var ustabilt. Medlemmene hadde siden 13 begynt å sysle med andre prosjekter. Coxon gikk solo og bidro i svært liten grad på Think Thank, og Albarn dedikerte seg mer og mer til det animerte bandprosjektet Gorillaz. Blur, et av Englands mest populære band, forlot rampelyset.

Siden da har Blur sporadisk kommet sammen igjen, sist nå i sommer for å spille i Hyde Park under avslutningskonserten til de olympiske leker i London. Bandet lanserte et par nye singler, men det foreligger ingen konkrete planer om nytt album og ny turné. De er likevel ikke fremmed for tanken. Bassist Alex James er mer enn klar. Sammen med Coxon ville han gjøre det allerede i 2009. I et intervju med Q i september i år, sa James at det bare ville ta et par uker med øving for at et nytt album skulle bli en realitet. ”Det er behov for et voksent album og Blur kan lage det. Band som Foo Fighters prøver fremdeles å appellere til tenåringer. For meg ser det ut til at det fortsatt er mer bensin på tanken for Blur”, uttalte James. Trommeslager Dave Rowntree mener imidlertid at bandet trenger tid og sier han har forståelse for Albarns posisjon. ”Det må være en grunn til det. Hvem som helst kan lage et dårlig album, det er noe av det letteste i verden. Millioner blir solgt hvert år. I hvert fall tusenvis. Å lage god musikk betyr å ha gode ideer bakom musikken også, et konseptuelt element, og det er veldig strevsomt for Damon”, sa Rowntree til Q. Hva med sjefen sjøl? Han er ikke avvisende, men sier at ulike følelser sliter i ham. ”Jeg vet ikke helt hva jeg vil. En del av meg vil lage et nytt album og få bandet i gang igjen som en del av livet i 40-årene. Samtidig er jeg usikker på om Blur passer inn i en slik verden. Har noen av oss behov for det? Dessuten har jeg så mange andre interessante prosjekter å holde på med”.

Uavhengig om Blur vender tilbake i studio eller ikke, så har du med Blur 21 hele bandets karriere, fra debuten Leisure i 1991 og frem til Think Tank i 2003, samlet i en boks. Du kan velge mellom en utgivelse med samtlige studioalbum, de fem første remastra, inkludert ekstra CD-er med b-spor, demoer og rariteter, tre DVD-er, en syvtommer med en Seymour-låt og en biografi av bandet. Foretrekker du vinyl, finnes det en utgave med samtlige studioutgivelser, alle bortsett fra debuten som dobbelalbum, men ingen tidligere uutgitte låter. En variert og innholdsrik karriere er med andre ord godt dokumentert. I påvente av et nytt album, er det nok å fordype seg i her. Blur eller Oasis? Begge to, takk!



Bandets offisielle hjemmeside her.