Etter noen år tok jeg med nevnte plate i bilen og hørte på den på vei til jobb. Arbeidsveien var lang, men i selskap med Tønes kunne den godt vært lengre. Frank Tønnesen, som han heter, elektrikeren fra Sokndal, tilbød virkelig grønnere gress. Musikken var jo i seg selv tidvis en nytelse, i tillegg hadde mannen både slagferdighet og dybde: han er morsom og sjeldent livsvis om hverandre. Jeg kjenner ikke til andre samtidige norske artister som når opp til Tønes’ doble gullstandard. De som prøve å være morsomme, får meg ikke til å le, mens småfilosofene snubler i egne plattføtter.
Med Sån av Salve (oversatt: sønnen til Salve) har Tønes blitt spådd et nasjonalt gjennombrudd. I forrige uke spilte han for et fullt John Dee, de kommende konsertene langs sørlandskysten er også utsolgt. Han er altså på vei, men har fremdeles et stykke igjen til for eksempel samfylkingen Bjørn Eidsvåg. Men jeg foretrekker elektrikeren framfor presten.
Sån av Salve er en av årets beste norske plater, og trolig den beste norskspråklige. Noe av æren må tilskrives produsent Frode Strømstad fra I Was A King. Lydbildet er renere og fyldigere, skranglingen er kanskje borte, men sjarmen og ettertenksomheten er enda bedre bevart.
De sterke melodiene er vekselvis melankolske og lystige og er med på å understreke tvetydigheten i Tønes’ budskap. I det mørke finnes munterheten, og i munterheten finnes et mørke. Tønes gir oss både yin og yang i sin visesang.
Dette uttrykkes best i åpningssporet Eg går og legge meg:
”Eg blir ikkje gammal i kveld,
eg kjenne det, ja, det kjenne eg.
Hadde tenkt meg opp tidlig i måro,
og få noe ut av dagen.
Veit ikkje koss plana dokke he
eller om de har tenkt over sagen.
E dokke i det heile tatt
klar over kor mye klokka e?
Mi e stilt etter tekst-tv
den e på slaget nøyaktig på sekundet.
Eg går og legge meg,
bare så de veit om det.
Nå går i alle fall eg og legge meg,
det e greitt.”
Sånn av Salve formidler en konkret form for kjøkkenrealisme. Sånn koga eg lever opp til tittelen. ”Det brenner seg, det setter seg. Koss e det du koga, koss e det du koga?”, spør Tønes, før han avslører sin særegne koketeknikk. Fluene oppfordrer til tildekking av mat og advarer mot å legge fluesmekka på skjærebrettet etter bruk.
Tønes beveger seg også utenfor hjemmet. Det skitna og Det besta tar et oppgjør med kostholdshysteri og hykleri. Et godt aua, Lyset og Min venn er en upretensiøs skildring av kjærlighet og vennskap, med et frigjørende fravær av svulstighet.
Hva med sønnen til Salve? Jo da, han har visst kommet hjem etter å ha vært borte en stund. Og jammen har han ikke forandret seg, med avslepen dialekt og en skokk med unger.
Jeg vet ikke om Frank Tønnesen er sønnen til Salve. Men jeg vet at Tønes etter denne plata kommer til å være sjeldnere hjemme i Sokndal. Resten av landet har invitert ham på besøk.
