Green Day – ¡Uno!
Middels start på punkrockernes ”en-to-tre”-triologi.
Robyn gjorde det med Body Talk for litt siden, våre egne Kaizers Orchestra er bare uker unna å ha fullført sin Violeta, Violeta-triologi, og nå er jaggu med punkrockerne i Green Day ute med første del av sin ambisiøse ”en-to-tre”-triologi, eller ¡Uno!, ¡Dos!, ¡Tres! om du vil, siden det er det som er titlene på platene. Det er dog et dristig valg å skulle gi ut tre plater med så kort mellomrom, ikke minst siden Green Day har maktet å leve lenge på sine to foregående utgivelser. Faktisk er det smått utrolig at det er hele åtte år siden American Idiot kom ut, flere av låtene sitter temmelig godt igjen enda.
Dessverre kan man nok ikke si det samme om låtene som blir presentert på ¡Uno!. For så vidt er det greie låter å høre på når de blir spilt, for det er jo typisk fengende punkrock-låter i kjent Green Day-stil som kommer ut av høytalerne, men de fleste glir likevel fort bort i glemselen så snart låten er ferdig. Her er ingen absolutte hit-låter, og med låter som for eksempel American Idiot, Boulevard Of Broken Dreams, Know Your Enemy og 21 Guns fra de seneste utgivelsene friskt i minnet, så blir materialet på ¡Uno! rett og slett ikke bra nok. I tillegg inneholder platen den irriterende Kill The DJ, en fryktelig sang og som det er vanskelig å forstå har blitt gitt ut som singel. Greit, det måtte bare få komme ut.
Resten er, som tidligere nevnt, helt greie låter, og egentlig ikke noe annet enn hva man kan/bør forvente av Green Day. Det gjør at man finner Nuclear Family og Loss Of Control som platens ”småsinte” alibi, Stay The Night og førstesingelen Oh Love står igjen som potensielle låter som alle til slutt kan, mens Sweet 16 er det roligere balladeaktige øyeblikket som Green Day har på ¡Uno!.
Forhåpentligvis makter Green Day å engasjere mer på neste del av triologien sin enn hva ¡Uno! har gjort, for den forsvinner nesten like fort som den kom. Det er for så vidt bare en knapp måned til vi får svaret på akkurat det, for ¡Dos! er forventet å komme i butikkhyllene 12. november, mens tredje og siste del kommer ut i januar. Det er bare å krysse fingrene for at Green Day finner igjen storformen fra American Idiot og 21st Century Breakdown på minst ett av dem.
PS: Green Day spiller på Ullevaal Stadion 30. juni neste år!
Offisiell Green Day-side
Dessverre kan man nok ikke si det samme om låtene som blir presentert på ¡Uno!. For så vidt er det greie låter å høre på når de blir spilt, for det er jo typisk fengende punkrock-låter i kjent Green Day-stil som kommer ut av høytalerne, men de fleste glir likevel fort bort i glemselen så snart låten er ferdig. Her er ingen absolutte hit-låter, og med låter som for eksempel American Idiot, Boulevard Of Broken Dreams, Know Your Enemy og 21 Guns fra de seneste utgivelsene friskt i minnet, så blir materialet på ¡Uno! rett og slett ikke bra nok. I tillegg inneholder platen den irriterende Kill The DJ, en fryktelig sang og som det er vanskelig å forstå har blitt gitt ut som singel. Greit, det måtte bare få komme ut.
Resten er, som tidligere nevnt, helt greie låter, og egentlig ikke noe annet enn hva man kan/bør forvente av Green Day. Det gjør at man finner Nuclear Family og Loss Of Control som platens ”småsinte” alibi, Stay The Night og førstesingelen Oh Love står igjen som potensielle låter som alle til slutt kan, mens Sweet 16 er det roligere balladeaktige øyeblikket som Green Day har på ¡Uno!.
Forhåpentligvis makter Green Day å engasjere mer på neste del av triologien sin enn hva ¡Uno! har gjort, for den forsvinner nesten like fort som den kom. Det er for så vidt bare en knapp måned til vi får svaret på akkurat det, for ¡Dos! er forventet å komme i butikkhyllene 12. november, mens tredje og siste del kommer ut i januar. Det er bare å krysse fingrene for at Green Day finner igjen storformen fra American Idiot og 21st Century Breakdown på minst ett av dem.
PS: Green Day spiller på Ullevaal Stadion 30. juni neste år!
Offisiell Green Day-side
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>