Plata begynner langsomt og modig med den 6-minutter lange rolige låta Forsvinne som innleder en rockegitar i Bendiks lydbilde. Den glir elegant over i Kjenner Ingenting. Det er først her jeg kjenner igjen Bendik. Andrelåta oppsummerer Bendik på en veldig fin måte; en elegant balanse mellom overdådig elektronisk synthstøy og den lille naive vokalen til Silje Halstensen som makter å heve stemmen sin fra en forsiktig ungpikestemme til ekstreme majestetiske høyder. Det er dette som setter livepreget til Bendik.
Videre beveger låtene seg i et landskap av elektroniske eksplosjoner, trommeorgasmer og partier hvor vokalen får alene totalt dominere. Urørtlåta Igjen er tilbake i ny prakt; den er revampa tilsatt en en funky synth og mer markante trommer, men fortsatt gjenkjennelig.
Albumet åler seg videre med Siljes klingende stemme som opptrer som et fyrtårn gjennom låtene og temmer et lydbilde som ellers ville vært et kaotisk synthhelvete med en trommist på speed. Jeg vet ikke hva som er mest imponerende; den enorme vokalen eller trommedrivet til Helgerød som sørger for en lytteropplevelse i seg selv. Derimot er det noe som forteller deg etter allerede fjerde låt at du har omtrent hørt hele albumet. Selv om hver låt er som forskjellige perler er det fortsatt lite som skiller dem fra hverandre annet enn taktskifter i det uforutsigbare trommedrivet eller synthpartiene. Høydepunktet åpenbarer seg på sistelåta Aldri som kombinerer alt det tidligere nevnte med en mer lett fordøyelig melodi.
Liveuttrykket deres er dessverre fortsatt ikke fanget i albumformat, men det var kanskje litt for optimistisk. Skal du oppleve det virkelige Bendik, se dem opptre live. Sterkere konsertopplevelse skal man se lenge etter.
