Det var også under en av bandets konserter at det ble oppdaget at en ny plate var klar. Deres første på ti år og fjerde i rekken. For liggende i merchboden kunne fansen se den splitter nye Allelujah! Don’t Bend! Ascend!, og ikke mange ukene senere var den også å finne i butikkhyllene. Direkte nytt er derimot ikke alt låtmaterialet på den nye platen, for begge av de to tjueminutter lange sporene er blitt spilt live, men på plateutgivelsen er navnene endret på i forhold til det man har vært vant til fra setlister. Likevel, for de som aldri har sett bandet fra scenen, men som gjerne skulle ha gjort det (undertegnede inkludert), så er dette splitter nye låter som regelrett suger deg inn i et fantastisk musikalsk univers som man aldri skulle ønske tok slutt.
I to ganger tjue minutt pluss to ganger seks minutter som platen varer skapes det så mye av både vakker og aggressiv stemning at man knapt klarer å finne de rette ordene. Fantastisk oppbyggelse, herlig støy, stille stunder, langvarige dronepartier, her er alt man ønsker fra en postrockplate.
Ved de første gjennomhøringer er det de to lengste sporene, Mladic og We Drift Like Worried Fire, som først setter seg. Mye grunnet at det er på de to låtene man har de mest melodirike opplevelsene og som følger den typiske formelen for sjangeren som man er så glad i, den vare begynnelse som bygger seg opp til både det fine og det sinte før det rolig ebber ut. Det er ikke annet å si enn briljant!
De to kortere melodiene, Their Helicopters Sing og Strung Like Lights At Thee Printemps Erable, tar derimot litt lengre tid å komme inn på. En lavmælt, men massiv droning følger det meste av de drøye seks minuttene hver av sporene varer, og umiddelbart føles de ut som nødvendige mellompartier mellom de to lange låtene, selv om de lange er nummer en og tre på platen. Etter hvert oppdages det derimot det herlige med disse to kortere melodiene også, der vidunderlig støy og klang er satt inn i et perfekt musikalsk bilde og de er med på å bygge opp hele sounden, sammen med de to andre låtene, som gjør at Allelujah! Don’t Bend! Ascend! ikke bare blir et fantastisk comeback for Godspeed You! Black Emperor, men som også blir både årets viktigste utgivelse innen postrock-sjangeren og ett av årets aller beste utgivelser totalt sett.
For er man glad i de lange instrumentallåtene som postrocken ofte gir en, så er sannsynligheten stor for at en vil falle for denne utgivelsen. Andre vil derimot kanskje ha større problem med å komme igjennom Allelujah! Don’t Bend! Ascend!, men det er helt greit det også, for Godspeed You! Black Emperor blir aldri bandet for alle.
