Van Morrison - Born To Sing: No Plan B
For lite ´The Man´.
Det er ingenting å si på produktiviteten til Van Morrison. Han nærmer seg 70, men er fortsatt aktiv fra scene og plate. Born To Sing: No Plan B er hans 34. studioutgivelse.
Utgivelsen inneholder noen gode spor. Morrison er fortsatt en dyktig låtskriver. Men det mangler gnist i det som serveres lytteren. Aller mest påfallende er den streite produksjonen. Litt for platt, gir ikke noe ekstra. Da hjelper det heller ikke at Morrison viser snev av sinne, kommenterer grådighetskultur og finanskrise. Dessuten er mange av låtene altfor lange. Det blir ikke interessant nok i lengden når låtene ikke byr på annet enn repetisjoner. Albumet hadde hevet seg flere hakk med kortere låter presentert i et mer rocka lydbilde.
Det er tendenser når Van kler på seg blues-hatten i Pagan Heart, og det er bra beat og antydning til spennende vokal i If In Money We Trust. Her er han inne på noe, men også her er produksjonen litt for kjedelig. Nesten irriterende at det ikke svinger bedre, for låtene i seg selv er gode.
Å lytte til Van Morrison burde vekket følelsen av å være i en mørk kjeller, bare sitte der med whiskeyglasset i hånda i lyset av bordlampen, lytte til hans mektige stemme og til det kreative og samspilte bandet. Istedenfor føles det som å sitte i en hotellbar med en altfor dyr whiskey og kjip belysning. Tiltrekningskraften er fraværende, selv om Van synger pent og han selv og musikerne spiller bra sammen.
Van burde gjøre som Tom Jones: Få inn en dyktig og visjonær produsent, spille inn gamle blueslåter, og egenkomponerte, i et lydbilde som er mer interessant og har mer å by på. En produksjon som er slemmere, mer skitten. Bandet kan han gjerne beholde. Da hadde ´The Man´ gjenoppstått! For mannen har jo fortsatt motivasjon til å skrive og spille inn låter.
Mer om Van Morrison her.
Utgivelsen inneholder noen gode spor. Morrison er fortsatt en dyktig låtskriver. Men det mangler gnist i det som serveres lytteren. Aller mest påfallende er den streite produksjonen. Litt for platt, gir ikke noe ekstra. Da hjelper det heller ikke at Morrison viser snev av sinne, kommenterer grådighetskultur og finanskrise. Dessuten er mange av låtene altfor lange. Det blir ikke interessant nok i lengden når låtene ikke byr på annet enn repetisjoner. Albumet hadde hevet seg flere hakk med kortere låter presentert i et mer rocka lydbilde.
Det er tendenser når Van kler på seg blues-hatten i Pagan Heart, og det er bra beat og antydning til spennende vokal i If In Money We Trust. Her er han inne på noe, men også her er produksjonen litt for kjedelig. Nesten irriterende at det ikke svinger bedre, for låtene i seg selv er gode.
Å lytte til Van Morrison burde vekket følelsen av å være i en mørk kjeller, bare sitte der med whiskeyglasset i hånda i lyset av bordlampen, lytte til hans mektige stemme og til det kreative og samspilte bandet. Istedenfor føles det som å sitte i en hotellbar med en altfor dyr whiskey og kjip belysning. Tiltrekningskraften er fraværende, selv om Van synger pent og han selv og musikerne spiller bra sammen.
Van burde gjøre som Tom Jones: Få inn en dyktig og visjonær produsent, spille inn gamle blueslåter, og egenkomponerte, i et lydbilde som er mer interessant og har mer å by på. En produksjon som er slemmere, mer skitten. Bandet kan han gjerne beholde. Da hadde ´The Man´ gjenoppstått! For mannen har jo fortsatt motivasjon til å skrive og spille inn låter.
Mer om Van Morrison her.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>