Det er som vanlig offensivt gitarspill vi snakker om, men denne gangen er det mer tyngde, snert og kreativitet i riffene. Samtidig er vokalen mer fandenivoldsk og trommespillet strammere. Dessuten krydres Maaruds låter av en løssluppen og samspilt blåserekke, og gode korprestasjoner.
Det er spennende kombinasjoner, tidvis overraskende skifter og ålreit produsert. Når Maarud klarer å forene dette med sine ferdigheter som gitarist, vokalist og låtskriver, når han får kjemien til å stemme, viser han hvilken eminent musiker han er. Selve låtene, men også helheten, virker bedre gjennomført, mer nøyaktig, enn på forgjengeren.
Litt for ofte bruker han en slags falsett-lignende vokal. Det er ikke utelukkende negativt, men flere mørkere toner innimellom fra Maaruds stemme ville vært å foretrekke. Uansett er det mye å la seg begeistre over på Dirt. Tøff åpning med trommebeat og tangentriffet i Hillside Blues, selv om låta mangler noe forløsende. Det får man derimot i Your Star Is Fading, spesielt innbydende hvordan låta delvis endrer karakter mot slutten med tunge gitarer.
Det er driv i Graintrain Captain med det ZZ Top-aktige riffet, grumsete blues i Dirty Laundry, fengende i Dust And Grain og bra spenst i Honey Bee og She´s Never Happy. Mer på det jevne er (balladen) Running On Empty og Anywhere You Go med de Soungardenske inspirasjoner. Avslutningen, Homeward Bound, etterlater derimot et ønske om mer Maarud.
Med Dirt har Amund Maarud tatt et steg videre og utgitt en svært god utgivelse. Albumet er en bekreftelse på dyktigheten og lekenheten hos artisten. Sånt blir det moro og interessant musikk av.
Mer om Maarud her.
