Det levnes liten tvil om at 60- og 70-tallet har vært de viktigste årene for pop- og rocksjangeren. Ikke et vondt ord om tiårene som fulgte, men selve grunnstenen for utviklingen av moderne pop og rock ble lagt like før, og artister bygde videre på den gjennom disse to tiårene. Derfor er det nesten en selvfølge at band den dag i dag fortsetter å se seg tilbake til dem og lar seg inspirere sterkt. Foxygen er et av disse; Deres debutplate We are the 21st Century Ambassadors of Peace and Magic høres ut som et album spilt inn sent på 60-tallet og senere filtrert gjennom et moderne lydbilde. Her kan det trekkes direkte linker til Velvet Underground, Love og The Kinks, og bandet prøver ikke å legge skjul på det.

Heldigvis er de to medlemmene i Foxygen, Sam France (vokal) og Jonathan Rado, også svært habile låtskrivere og unngår å bli rene kopier. Kombinert med nevnte lydbilde lager de musikk som flyter av gårde, båret på sterke melodier og akkurat passe mengder støy. Resultatet er blitt en flott plate med substans; Ikke kjedelig ved første lytt, men fremdeles like bra etter den tiende! Det står heller ikke på variasjon og lekenhet gjennom platen, ofte i en og samme låt. Et eksempel på det er førstesingelen Shuggie



Dette er et naturlig resultat av måten Foxygen lager låter på; Albumet ble spilt inn på en uke og improvisasjon må ha vært en av drivfaktorene her. Dermed kombineres stilen til fordums helter sammen med deres eget særpreg, og skaper en liten fest av en plate. Det er samme stil som fra debut-EPen (debutalbumet er hele 13 sekunder lengre!) fra ifjor,Take the Kids off Broadway, men denne gangen med et klarere fokus på låtstruktur og melodier.

Dermed får vi servert låter som nevnte Shuggie og San Fransisco, som begge fint kunne blitt spilt på radio uten å skremme noen. Samtidig legger de lite imellom på det Rolling Stones-aktige tittelsporet og i den ekstatiske avlsutningen på On Blue Mountain. Likevel, med kun ni spor forventer man at det holder hele veien ut. Desverre går det litt nedover mot slutten, og avlsutningsporet Oh No 2 blir et lite antiklimaks i forhold til den første halvtimen. Men helhetsintrykket blir ikke nevneverdig dårligere av det; Man kan bare sette den på en gang til og la solfylte, California-lydbølger slå inn nok en runde!

Foxygen er ikke alene om å tviholde på 60-tallet; Tame Impala, MGMT, Ariel Pink etc. er andre som forsyner seg grovt fra denne tiden. Foxygen klarer derimot å skille seg ut og har laget en spennende og flott debutskive som kommer til å få rikelig med oppmerksomhet fremover.