Da jeg, omringet av strandparasoller og badehåndklær, googlet meg fram til at tre av bandmedlemmene møtte hverandre mens de jobbet på den legendariske platesjappa Amoeba, forstod jeg kjapt at Allah-Las består av en gjeng musikkelskere som i felleskap har meislet ut et lydbilde tuftet på musikalske helter fra 60-tallet.
På 80-tallet fantes det en rekke band som med hell fulgte den samme formelen som Allah-Las. Vorspiel- favoritter som The Long Ryders, The Barracudas, The Dream Syndicate, The db's, The Plimsouls, Danny & Dusty og Green On Red, hadde alle minst ett og et halvt bein i den musikalske smeltedigelen som blomstret opp på slutten av 60-tallet. Førstnevntes debutalbum, ”Native Sons” og Green On Reds ”Gas Food Lodging”, ble så mye spilt at kompisene mine fremdeles kan dem utenat.
Å hengi seg til fortiden er en skummel øvelse om man ikke er stilsikker og talentfull. Allah-Las er begge deler. Produksjonen er prikkfri og låtene er så uoriginalt originale at man som lytter blir både sjarmert og bergtatt. Lyden av jingle-janglende gitarer, raslende tamburiner, fyndige harmonier og kompetansekrevende tromming, er ganske enkelt uimotståelig.
Neste gang jeg inviterer kompisene mine på vorspiel skal jeg, foruten å spille alle de gamle klassikerne, kline til med tre-fire Allah-Las-låter. Gud bedre for en kveld det kommer til å bli!
Hikk.
